Jeg er født og oppvokst i en fiskerfamilie i Gryllefjord på yttersida av Senja. Min far kom fra et litt mindre sted på samme øy.
Som barn i en stor familie måtte han tidlig ut i arbeid. Fjorten år gammel startet pappa sitt yrkesaktive liv som fisker. Han fulgte hele den rivende utviklingen innen fiskeriene gjennom flere tiår til han ga seg som fisker, 70 år gammel.
Min far var en respektert og hardt arbeidende fisker. Han driftet med ulike fartøyer og redskaper langs hele kysten fra Møre til Finnmark og i havområdene rundt Svalbard, Bjørnøya og Grønland. Gryllefjord var et travelt fiskevær da jeg vokste opp. Mine foreldre førte et åpent og gjestfritt hjem og det var stadig folk fra ulike kanter av landet på besøk hos oss.
Pappa var en snill, varm og omsorgsfull mann. Jeg kan ikke huske at han noen gang var skikkelig sint. Men av og til svartnet det i blikket hans og da kunne han komme med uttalelser av et slag som ikke var vanlig fra hans side.
Det skjedde hvis vi hørte om menn som hadde oppført seg dårlig mot kvinner. Da ga han klart uttrykk for at dette var usle typer som ikke fortjente å bli betegnet som mannfolk. Pappa var nådeløs mot slike menn.
Min far hadde stor respekt for kvinner. Han mente at jenter og kvinner kunne klare det meste og at de i mange ting var flinkere enn menn. Jeg husker godt hvor begeistret han var da Gro ble Norges første kvinnelige statsminister.
Selv var jeg skikkelig pappajente, som alltid følte meg sett og heiet på av mine foreldre - særlig av min far. Jeg kan huske en samtale jeg hadde med mamma og pappa ved kjøkkenbordet heime da jeg var 16 år gammel. Pappa var spesielt opptatt av at jeg måtte kjenne mitt verd som kvinne: - Husk at du aldri, aldri må godta at menn behandler deg respektløst, var rådet han ga til en ung datter på terskelen til voksenlivet.
I min fars tid som fisker var det så å si ingen kvinner i fiskeryrket. Men jeg er ganske sikker på at hadde jeg insistert på at jeg ville gå i hans fotspor yrkesmessig, hadde han gjort alt han kunne for å hjelpe og rettlede meg. Jeg tør derfor ikke tenke på hvordan pappa ville ha reagert dersom han hadde visst hva fisker Susanne Mortensen og andre kvinner i yrket har opplevd av elendig og uakseptabel oppførsel fra menn. Det hadde virkelig falt ham tungt for brystet.
Min undring i disse dager er derfor denne; hvor blir dere av, alle dere skikkelige, trivelige og reale mannfolk som jobber i fiskeriene? Alle dere gode og anstendige menn som utøver det tradisjonsrike, ærverdige og viktige fiskeryrket?
Dere som behandler kvinner med respekt, som deres likeverdige? For jeg er helt sikker på at dere finnes, jeg tror til og med at dere er i flertall. Nå er det deres tur, nå gjelder det å vise hvem dere er.
Til min fars yrkesbrødre har jeg en oppfordring. Alle dere som vet hvordan skikkelige mannfolk skal oppføre seg: stå opp for jentene! Tenk på hvordan du vil at din datter, din søster eller kjæreste skal bli møtt. Gi klar beskjed; nok er nok! Både statsråder og organisasjonene har nå tatt tak i problemene. Det er viktig. Men i siste instans hviler ansvaret på dere. Uten dere får vi ingen endring. Dere er herved kalt!
