Det er faktisk mulig å stille et slikt spørsmål når en ser hvor selvsikre statsministeren, utenriksministeren og fiskeriministeren er i denne saken.

De overser suverent at statens adferd er klar konfiskasjon av fiskekvoter og – etter mitt syn – rettsstridig etter norsk rett og etter folkeretten.

Ville bli respektert

Norge opprettet Fiskevernsonen rundt Svalbard i 1977. Det skjedde i kjølvannet av opprettelsen av Norges økonomiske sone, men var i innhold vesensforskjellig. I den økonomiske sonen kan Norge forbeholde ressursene til egne fiskere. Utlendinger kan med andre ord diskrimineres.

I Svalbardsonen ga Norge uttrykk for at ikke-diskrimineringsprinsippet i Svalbardtraktaten ville bli respektert overfor alle som hadde sin etablerte fiskerivirksomhet i området.

Torben Foss, jurist. Bistår interesseorganisasjonen European North Atlantic Fisheries Association (ENAFA) i denne saken. Foto: Ole Erik Klokeide

Men, sa Norge: «Vi forbeholder oss retten til å opprette en økonomisk sone hvor vi gir norske fiskere enerett.»

Det utløste en bølge av protester fra de landene som hadde ratifisert Svalbardtraktaten. De mente at Svalbard-traktatenes regel om at borgere fra alle land, som hadde undertegnet traktaten, måtte likebehandledes.

Dessuten hadde Svalbard ingen egen fiskeribefolkning som teoretisk kunne ha en førsterett til ressursene etter den nye havretten.

Norge sto alene

Norge er betraktet som et konsensus-land i internasjonal politikk. Her står Norge alene. Ingen andre land støtter Norges syn. Men i de snart 50 år som har gått, har Norge aldri løpt linen ut.

Den spanske fiskeflåten var den Atlanterhavs-flåten som kanskje ble hardest rammet av at den nye havretten ga prioritet til kyststatenes egne fiskere. Spania hadde nok håpet å finne et fristed i Svalbardsonen. Slik gikk det bare delvis. Norge motsatte seg det med full kraft og mente spanjolene manglet historiske rettigheter.

Spania ble medlem av EU 1. januar 1986. Mange forhandlingsmøter mellom først Norge og Spania og senere mellom Norge og EU førte til at Spania reduserte sine krav og Norge- stilltiende – aksepterte en samlet EU fiske på 2.77 % av det årlige bestandsuttaket av torsk.

Det EU-rådsvedtaket som fastlegger dette, er offentlig og kjent av alle. Fordelingsnøkkelen mellom medlemslandene var også kjent.

Så går det tre tiår hvor fordelingsmekanismen maskinmessig ble gjentatt år etter år: Norge fastsetter en kvote for EUs torskefiske i Svalbardsonen. EU gjør det samme for sine fartøyer. Tallene er sammenfallende. Selvsagt basert på utveksling av tallstørrelser mellom Norge og EU.

Etablert fiske må gis prioritet

Uten egentlig forvarsel reduserer Norge den kvoten EU gis. Påskuddet er brexit og at det var UK som i prosent fisket brorparten av den torsken EU-landene av i dag fisket i Svalbardsonen så langt tilbake som i tidsperioden 1966–1977. UD hevder som sagt fremdeles at Norge er trofast mot prinsippet om at det ikke diskrimineres på nasjonalt grunnlag.

Det er her det svikter. Hvis dette prinsippet skal ha en fornuftig mening må man legge vekt på de fartøyene og fiskerne som har en etablert virksomhet i Svalbardsonen i de siste årene. I tre tiår har man på norsk side vært 100 % på det rene med hvilke EU-land, hvilke fartøyer og hvilke rederier som har fisket.

I to dommer – en fra 1997 og en fra 2014 har også Høyesterett uttalt at det det etablerte fiske i nyre tid som må gis prioritet.

Å legge vekt på et fiskeri som fant sted for mer enn 50 år siden er det samme som å velge de argumentene som passer for sin egen konklusjon.

Begrunnelsen har også en ytterligere logisk brist. Det Norge tar fra EU, gis ikke i sin helhet til UK. Mesteparten stikkes i egen lomme.

Fravikende prinsipp

I løpet av 2021 har det pågått en sjeldent aggressiv diplomatisk noteveksling mellom EU og Norge. Under det hele ligger striden om at Svalbardtraktatens likebehandlingsregler gjelder utenfor territorialfarvannets yttergrense ved Svalbard og om det Norge egentlig gjør, er å fravike dette prinsippet.

Like sikkert som at julaften kommer i desember 2021, vet vi at Norge og EU før årets slutt vil komme i en av de alvorligste konfliktsituasjonene en har vært i på mange tiår, kanskje noensinne.

Laksedumping-saken vil være barnemat mot den spenningen som vil oppstå når et norsk kystvaktfartøy arrester ett eller flere EU-fiskefartøy i Svalbardsonen. Fartøyene vil ha fisket opp kvoten av torsk etter norsk rett, men vil har kvote igjen etter EUs rett.

Det er all grunn til å ta et skritt tilbake å finne måter å uskadelig gjøre denne landminen før noen tråkker på den.

Dette er torskekrigen

Norge opprettet fiskevernsonen rundt Svalbard i 1977. Det var den gang og er fortsatt sterk strid mellom Norge og andre land om Svalbardtraktaten gjelder i denne sonen. Traktaten krever likebehandling mellom Norge og andre land.

Etter noen års strid har Norge og EU siden 1986 hvert år, og hver for seg, fastsatt like store kvoter for EUs fiske i sonen. På den måten har vi unngått å strides for mye om hvem som har rett til å fastsette hvilke kvoter. Det har altså vært en form for modus vivendi mellom Norge og EU.

EU-kvoten har vært fastsatt til om lag 3,9 % av total tillatt fangst av norsk-arktisk torsk hvert år. Dette tallet har Norge kommet fram til på grunnlag av at EU-fisket i sonen historisk sett lå på dette nivået i perioden 1966-76, altså de ti siste årene før svalbardsonen ble opprettet.

Det er en vel etablert fiskeripolitisk framgangsmåte å beregne kvoter ut fra historisk fiske på en art. Siden 1986 har EU-kvoten altså vært på 3,9 % hvert år, helt fram til i år.

Det Norge nå har gjort, er å fravike et etablert modus vivendi med EU og redusere den historiske kvote med ca. 9000 tonn torsk. Også nytt av året er at det som før var EU, inkludert UK, nå er delt opp i EU minus UK pluss en egen kvote for UK.

EU og UK er enige om at den tidligere fiskekvoten for EU ved Svalbard skulle deles med 75 % til EU og 25 % til UK. Norge fastsatte helt andre tall og har konfiskert 9000 tonn som EU og UK hadde grunn til å regne som sine i 2021. Den mangeårige andel på 3,9 % for «gamle EU» er nå, med reduksjonen på 9000 tonn, av Norge fastsatt til 2,7 %.

Denne fisken har Norge fordelt mellom Norge og Russland. Som begrunnelse for dette sier Norge kun at det er Norge og Norge alene som har rett til å fastsette kvoter i Svalbardsonen. Det er et gammelt og velkjent standpunkt. Men det kommer på spissen og gir opphav til torskekrig, når dette skjer uten noen forsøk på samtaler eller forhandlinger på forhånd mellom to parter som har unngått åpen strid om kvotene i 34 år.

Den norske regjering har hengt seg opp i at de legger til grunn historisk fiske i perioden 1966-76, en periode da UKs fiske var vesentlig høyere enn i nyere tid. Norge velger altså å se bort fra det fiske som har funnet sted i mer enn 30 år og fram til i dag og som åpenbart er et historisk fiske.

I løpet av 2021 har det pågått en sjeldent aggressiv diplomatisk noteveksling mellom EU og Norge. Under det hele ligger striden om Svalbardtraktatens likebehandlingsregler gjelder utenfor territorialfarvannets yttergrense ved Svalbard. Det har vært akseptert av alle berørte at praksis hittil har kunnet kalles ikke-diskriminerende. Men kvotefastsettelsen for 2021 endret dette.