Fiskebåts direktør Audun Maråk har, som Dostojevskij, forlatt den «virkelige verden», der han i sitt innlegg i Fiskeribladet 8 september gir til fulle sin forståelse av Volstaddommen (Rt. 2013 s. 1345).
Hvordan den kan rangeres i forhold til Dostojevskis diktning skal jeg ikke ha noen formening om, men når han fantasifullt konstaterer at:
«Uten tilbakefall til samme fartøygrupper ville staten tapt saken fullstendig» og at «Staten fikk medhold fordi Høyesterett la til grunn at strukturgevinsten skulle falle tilbake til – i dette tilfelle trålgruppen – slik at Volstads tap ville bli begrenset», må Maråks dikterevner stilles i første rekke. Hvor i dommen står dette? Jeg kommer til det, men først noen merknader av mer generell art.
Før vi undersøker premissene er det nødvendig å forklare kort tema for høyesteretts plenumsdom: Dommen gjelder skismaet mellom forutberegnelighet i næringslivet, ofte omtalt som rettssikkerhet contra politikkens omskiftelighet, det vil si demokrati. Konkret var tema for domstolen i hvilken grad var den nye politikk – om den aldri så mye – skuffer forventninger om at rettstilstanden skal fortsette uforandret, i strid med forbudet mot «tilbakevirkende kraft», jf. Grl. § 97 eller Den europeiske menneskerettskonvensjon Første tilleggsprotokoll artikkel 1 (EMK P1-1)? Staten som vant frem med sitt syn hevdet at «[f]orvaltningen har begrenset adgang til å binde opp sin reguleringsmyndighet».
I de fleste samfunn – som det norske – er det en grunnleggende oppfatning om at resultatet etter domstolsvoteringer avgjør rettskraftig kun det som partene har nedlagt påstand om. Det er videre sikker rett at det er flertallets rettsoppfatning som gjelder, og ikke mindretallet. Videre gjelder at om flertallet sveiper inn på enkelte rettsprinsipper (obiter dictum) som ikke er avgjørende for resultatet (ratio decidendi), så kan en ikke bygge noen prejudikatvirkning (presedens-) på slike «slengbemerkninger». Dette er god juss og allment anerkjent.
Vi må altså når vi tolker dommen, holde oss til flertallets votum (førstvoterende). Har Maråk støtte for sitt syn i 1-voterendes premisser? Resultatet kan røpes allerede her: Nei, og det er ingen tvil – en ny regjering er ikke bundet av vedtak truffet av tidligere regjeringer. Selv Grl. § 97 eller EMK P1-1 hindrer det.
Så til premissene: Det er klart at 1. voterende innarbeider regler om fremtidig binding av forvaltningsmyndighet i drøftelsen av grunnlovsvernet. Synspunktet er at hvis lovfestede fordeler skal lede til grunnlovsvern, vil staten lett pådra seg erstatningsansvar (Grl. § 105). «Det vil være en for vidtrekkende konsekvens om dette [grunnlovsvernet]som en alminnelig regel skulle binde staten til å opprettholde støtteordningen som følge av at investeringene er gjort ut fra en forventning om at støtten vil fortsette» (76).
Disse linjer fra premissene bygger på flertallets plattform om at «[n]år strukturkvoteperioden er over, kan det sies at de rederne innen torsketrålgruppen som ikke har strukturert, får en fordel av struktureringen ved at Volstads strukturkvoter tilfaller fellesskapet» (105)
Dette er, kjære leser, det motsatte av det Maråk prediker. Det finnes ikke snev av forestilling om at høyesterett la til grunn at uten tilbakefall til samme fartøygrupper ville staten tapt saken fullstendig». Stortinget – iht. en kgl. proposisjon- er således fri til å vedta at strukturkvotene etter 25 år faller tilbake til sine eiere – dvs. «det norske folk i fellesskap» – og at disse fritt kan omdisponere kvotene til unge fiskere evt. fiskevær som står uten råstoff til sin fiskeindustri.
