I Fiskeribladet av 20. april leser vi et innlegg med overskriften «Råfisklaget forhandler ikke pris». Dette er en grei redegjørelse av adm.dir. Haugland i Råfisklaget som et svar på utspill fra Kystfiskarlaget.
Hovedforklaringen på at det aller meste av biprodukt fra havfiskeflåten blir dumpet på havet, er at ekstraprisen for fryst torsk så vidt dekker kostnadene for frysing, sortering, emballering og lossing. Dette i motsetning til flåten som leverer fersk, hvor så godt som alt av biprodukt blir tatt vare på. Kystflåten er fritatt for alle de ovennevnte kostnadene og leverer vanligvis langt mindre kvanta per lossing, noe som er dyrere.
Det som får oss til å reagere, er måten Haugland avslutter sitt innlegg på om hva som egner seg til produksjon i norsk fiskeindustri. Her gjentas Fiskebåt sitt mantra; Når noen i klippfiskindustrien kan bruke fryst råstoff, så bør det også være mulig for øvrige aktører i industrien.
Fiskebåt har i mange år hevdet fryst råstoff sin egnethet, men det er av rein egeninteresse og ikke av innsikt i problematikken som ansvarlige personer i industrien må gjøre sine beslutninger ut ifra. Vi hadde forventet at Råfisklaget derimot hadde et mer uhildet syn på forholdet.
Alle ansvarlige bedriftsledere/eiere som sliter tungt med å finne lønnsomhet parallelt med å holde «konkursspøkelse» unna, blir ekstra kreative i slike situasjoner. Hvorfor har de da ikke brukt det lett tilgjengelige fryste råstoffet når det har kommet på land i stadig større omfang de siste årene? De to store industrisatsingene de siste årene, hadde begge lett tilgjengelig fryst råstoff, men det var til ingen hjelp.
De som bearbeider fryst råstoff i dag – Lerøy og Nergård – går begge med store underskudd hvert år. Årsaken tror vi hverken er at de ikke kan faget/bransjen eller at de har lite ressurser. Underskuddene skyldes rett og slett at fryst råstoff ikke gir marginer.
For hva er utgangspunktet? Den ekstra påkostede prosessen med ombordfrysing gir dyrere innkjøp. I tillegg kommer ny kostnad med opptining. Så kommer dårligere kvalitet som følge av dette, som så dras med til sluttproduktet. Markedet har sin egen reaksjon på det samme sluttproduktet.
Forholdet er nok det at så lenge råstoffaktører er de som får sette premissene for hvilket råstoff som egner seg for lønnsom bearbeiding og helårsplasser i Norge, forblir vi i en situasjon som gradvis svekker innenlands bearbeiding, bosetting og fortsatt utflytting fra distriktene.
Det er skuffende og svært forbausende at øverste ansvarlige for dem som skal sikre råstoffet til lønnsomme arbeidsplasser i norsk fiskeindustri, ikke har større innsikt i verdiskapinga hos sine kunder.
