Norske myndigheter søker ofte etter å få dispensasjoner fra Eftas overvåkningsorgan ESA om å unngå følge vanndirektivets formål og retningsvalg. Usikkerhet og behov for mer forskning blir brukt som brekkstang for å fortsette praksisen.
Praksis med å unngå å etterleve vanndirektivet er ikke veien å gå og er ikke i tråd med vanndirektivets formål og retningsvalg. Norge spiller hasard med vannmiljøet i sin helhet og er ikke opptatt av føre-var-prinsippet.
Jeg sitter her og leser på Havforskningsinstituttets (HI) rapport «Fisken og Havet» serie B NR. 2 fra 1974. Rapporten tar for seg vibriose, lakselus og bekjempelsesmetoder. Året før 1973 tok «Fisken og Havet» for seg ulike anleggstyper, deriblant lukkede anlegg. Jeg legger merke til at det advares mot å anlegge oppdrettsanlegg i utpregede terskelfjorder. Dette er faktisk et stort problem i Hardangerfjorden i disse dager.
Det som slår meg er disse snart 50 år gamle rapportene tar opp de samme problemstillingene som oppdrettsnæringen står overfor i dag. Rapportene er så gode at de kunne blitt utgitt på nytt, med en liten revisjon.
Hvorfor ble ikke problemstillingene og de tekniske løsninger fulgt opp med handling? I 2021 handler det fremdeles om å bekjempe lakselus der trafikklysordningen er det saliggjørende. Fakta viser til at oppdrettsnæringen påvirker vannmiljøet på en sammensatt måte og nye legger seg på.
Les også
De sammensatte miljøproblemer dreier seg om: rømninger, genetisk innkryssing, hybrider, lakselus, skottelus, bakterier, infeksjoner, virus, bruk av medisiner, kjemikaliebruk, forbruk av rensefisk, dyrevelferd, plastavfall, kobberimpregnering og mikset avfall i store livløse gassdeponi under merdene.
Lakselus representerer kun en «usikker» miljøfaktor av mange, og poenget er at de sammensatte skadevirkninger fra oppdrettsnæringen påvirker vår kyst, fjorder, elver og vassdrag på en meget negativ måte.
Dette er miljøbelastninger som ikke skal godtas og som bryter med vanndirektivets retningsvalg om å bevare, beskytte og forbedre vannmiljøet. Myndighetenes tiltak og/eller tillatelser, kan kun resultere i bedret tilstand i vannkvaliteten, og ikke forverrer den. Tiltak som heretter igangsettes og som direkte eller indirekte influerer på kystvannet, skal utelukkende forbedre vannmiljøet.
Utslipp som pågår skal opphøre eller utfases. Arbeid, forhold eller tiltak som forverrer vannmiljøet, skal ikke kunne fortsette, langt mindre igangsettes.
Vannforskriften avspeiler ikke vanndirektivet, snarere tvert imot fordi forskriften på samme måte som direktivet ikke har noen formulering som forbyr myndighetene å godkjenne eller iverksette tiltak som forverrer kvaliteten på kystvannet.
Slik regjeringen formulerer seg i vannforskriften, er det ikke tatt hensyn til vanndirektivet. Her tales det i formålsparagrafen (§1) kun om fastsettelse av miljømål uten at det klausuleres at ingen forverring er lovlig. Slik formålsparagrafen er utformet, kan det for eksempel settes grenseverdier som er så høye at selv den verste kloakk kan finne aksept og således godkjennes som lovlig.
Jeg oppfordrer leseren til å sammenligne §1 i vannforskriften med artikkel 1 i vanndirektivet. Dere vil oppdage at Norge bryter EØS-avtalen artikkel 7b.
Åpne merder må tvinges inn i lukkede anlegg i sjø eller på land.
