Gjennom et trekvart århundre har fiskerinæringen styrt sin egen utvikling. De har hatt hånda på rattet, og satt kurs og fart. I den tiden har ni av 10 fiskere «forsvunnet», produksjonsarbeidere på land likeså, mottak og fiskebruk (og noen fiskevær) har forsvunnet i hundretall, og den pelagiske baserte industrien er nesten borte.
Men – nå skal det gjennomføres en debatt om struktureringa av fiskeflåten fra fra de største til de minste. Litt sent vil jeg si, men der det er liv, er det håp. Begge høringsgrunnlagene, henholdsvis kvotesystem og sjarkstrukturering, overskygger viktige hovedlinjer. De mest vesentlige poeng burde vært analysert. Begge dokumenter styrer unna eller dysser ned de vanskelige saker. Oppsummert er faktum at en privilegert gruppe yrkesutøvere vil sikre seg evig gratis adgang til fellesskapets fiskeressurser.
De fire skisserte modeller for strukturering er, med respekt å melde, ikke særlig fremtidsrettet. Det bør ikke være et departement eller et direktorat som skisserer slike del-modeller, og selvsagt heller ikke kyst-romantikere som stirrer ivrig inn i fortiden
Det er et åpenbart behov for at vår felles fiskeriforvaltning bør gjennomgås grundig med sikte på en gjennomgripende modernisering. Det bør skje parallelt med behandlingene av «kvotesystemet», og av «sjarkflåten», og bli en del av den kommende meldinga til Stortinget. Flikking og justeringer på et regelverk som har hatt som mål å sikre legale og økonomiske privilegier for en bestemt yrkesgruppe er ikke tilstrekkelig. Lover og forskrifter bærer preg av «at båten ble til mens de rodde». I fremtiden må det styres etter store linjer, og la allmenne mekanismer ta seg av detaljene. Mye bygger på regelverk som jeg mener ikke er i stand til å håndtere det.
Folket, ressursens eiere bør få ei «melding» som hvordan de skal få avkastning av sitt eierskap til sin fornybare ressurs med enorme verdier. Næringa skal gis forutsigbare rammevilkår, men ikke tildeles privilegier.
Det er grunn til å tro (frykte) at den prosess som er igangsatt med «fremtidsrettede kvotesystem» og sjark-strukturering bidrar nå til at aktørene posisjonerer seg i forhold investeringer, i både nye fartøy og ved spekulative kvotekjøp. Det er ikke utelukket at det allerede har bidratt til og vil forsterke en økning i fangstkapasitet.
De fire skisserte modeller for strukturering er, med respekt å melde, ikke særlig fremtidsrettet. Det bør ikke være et departement eller et direktorat som skisserer slike del-modeller, og selvsagt heller ikke kyst-romantikere som stirrer ivrig inn i fortiden. De førstnevntes rolle er å formulere og sette rammevilkår, som næringsaktørene må holde seg til.
Grunnlagene i modeller bør være enkle og klare. De vesentligste er et ressursgrunnlag for en tidsavgrenset periode. Deltagermulighetene bør mykes kraftig opp, ved for eksempel å oppheve fiskerimanntallet og de fiskerimessige privilegier som er knyttet til det (en som fisker er en fisker, det bør ikke være vanskeligere enn det).
Det mest sentrale er at det blir innført pris på ressursen (ressursrente) som vil bidra til at
- Prisen på konsesjoner vil gå mot 0, og dagens kvoteomsetning «faller i fisk»
- Prisen på fartøy vil da over tid tilpasses ressursgrunnlaget
Det bør ses på andre modeller fundert på andre premisser enn de som eksisterer. Det er vel slik at det er nettopp de som har ledet næringa dit den er i dag. Derfor må det gås grundig til verks hvor struktureringen i fremtiden skjer etter klare og enkle rammevilkår. Omleggingen må innebære bruk av markedsmekanismer som må spille en større rolle enn detaljerte regelverk. Fiskerier (også for moderne sjarker) er forretningsmessig virksomhet og bør behandles deretter.
Det bør innføres fri etableringsrett og anledning for enhver norsk borger som vil starte med fiske å kjøpe tids- og volumavgrenset kvote og erverve/leie fartøy å gå i gang med fiske.
Departementet ber om forslag til nye modeller og skal få det:
- Innføring av ressursrente, (forskuddsbetalt volumavgrenset/ tidsavgrenset kvote), hvor fiskere som vil fiske (med godkjent fiskersertifikat) kjøper seg en sesong/årskvote, finner en båt som er sertifisert for det aktuelle fiske og setter i gang.
- Oppheving av fiskermanntallet sine privilegier og innføre regler med en sertifiseringsordning som gir adgang til å delta i fiske og erverve fartøy sertifisert som fiskefartøy
- Endre, eller oppheve deltagerlovens begrensninger for deltagelse i fiske (lette adgangen for å etablere seg som fisker)
- Endre konsesjonslovene/havressursloven på de punkter som krevet i henhold til det ovenstående
De tiltak som er skissert
Men jeg har ikke veldig tro på at alle vil bli gjennomført. Men jeg har håp om at denne gang vil våre lovgivere faktisk se behovet for å innføre ressursrente. Det alene vil sette i gang en prosess som vil lede til at virkninger av privilegier med tid og stunder forsvinner og det krever en ny måte å styre næringa på. Om ikke så skjer – så vil for eksempel konsentrasjonen fortsette, og indre spenninger i næringa vil presse på.
I de senere tider har det kommet tre spennende utspill.
Lottfiskere ville organisere seg, men jeg vet ikke hvordan det gikk. Formodentlig er målet at ved fiske på fremmed båt vil de opparbeide rett til kvote, og ikke nøye seg med sesongvise oppgjør (Fiskeribladet desember 2017).
Kystfiskarlaget er åpenbart blitt usikker på om hvordan de skal forholde seg til lukking av gratis-tilgang til folkets felles fiskeformue (Fiskeribladet 17.12.2017 og 7.5.2018).
Lukking er supermetoden for å sikre adgang til gratis uttak av felles ressurser til egen vinning.
Fiskarlaget nord kommer med et utspill. Det er uklart, men stiller de spørsmål ved konsentrasjonen av fellesskapets verdier på færre og færre hender. Det er spennende fordi utsagnet bryter med det som har vært sentral fiskerlags politikk, konsentrasjon for bedre lønnsomhet, bed hjelp av strukturering. «Dersom kystflåten og eierskapet til denne samles på for få hender og steder, kan deltagerloven og monopolet hevdes å ha mistet sin funksjon» (Fiskeribladet 7.5.2018). DL Henriksen bør for kanskje redegjøre for hvordan deltagerloven skulle fungere mot sin hensikt, for hensikten har jo alltid vært å begrense adgang til å delta i fisket.
De tre utspillene er interessante, og kan vitne om at det nå stilles spørsmål om fiskerinæringen på lang sikt vil tjene på at den styres av «kvotebaroner» i alle fartøygrupper.
