Av Edel O. Elvevoll (UiT Norges arktiske universitet), Kari Kolstad (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet), Linda Nøstbakken (Statistisk sentralbyrå), Harald Sveier (Lerøy), Tommy Torvanger (Nergård)
Dagens matproduksjon byr på utfordringer som utslipp av klimagasser, feilernæring, overbelastning av natur, mangel på ferskvann, mineraler og sporstoffer, areal samt svinn. Økt bruk av mat fra havet kan bidra. Sjømat har oftest lavere karbonavtrykk enn landbaserte alternativer. Sjømat er næringsrik, kilde til hjertegode fettsyrer, vitaminer, antioksidanter, mineraler og sporstoffer.
Havpanelet er opptatt av bærekraftige løsninger for fôr til oppdrett, nye selvforende arter i oppdrett og direkte bruk av marin biomasse til mat. Lavtrofisk produksjon omfatter dyrking, «oppdrett» og høsting av ville populasjoner av mikroalger, dyreplankton, mesopelagisk fisk, sjøpølser, blekksprut, snegler, skjell, kråkeboller, børstemark, tang og tare som kilde til energi og næringsstoffer.
Slikt kan gi aktivitet langs kysten og betydelige samfunnsøkonomiske bidrag. For å sikre innovasjon mot å utnytte nye ressurser til mat og fôrråstoffer, trenger vi målrettet forskning, bærekraftige løsninger og ikke minst utvikling og tilpasninger i det regulatoriske rammeverket.
Lavtrofisk høsting begrenses nå av tilgangen på ressursdata og kunnskap om effekter av uttak. Vi må intensivere overvåkingen og fortsatt basere uttakene på føre-var-prinsippet – lave uttak mens en høster kunnskap.
Dyrking av tare er et eksempel på en gryende industri. I Norge gir over- og feilernæring utfordringer. Lavt inntak av jod blant unge voksne er bekymringsfullt da det kobles til språkforsinkelse, atferdsproblemer og finmotorisk utvikling hos barn. Økt konsum av hvitfisk og sjømatprodukter kan bidra til høyere inntak jod.
Dyrking av tang og tare, som ekstraherer jod og andre næringsstoffer fra havet, og utvikling av prosesser for sikring av riktig innhold av jod i produkter til bruk i fôr- og matkjeder, kan gi verdifulle bidrag.
Tare har mange anvendelser, i øst brukes det daglig som mat. Vi vet at tare også har gunstige effekter på fordøyelse – hvor passer tare i vårt kosthold? Som, eller via fôr? Tare inneholder bromider, stoffer som reduserer produksjonen av metangass hos drøvtyggere, 1 prosent sukkertare i fôret til ku reduserer metangassproduksjonen med 35 prosent.
Norsk fiskeriforvaltning har hatt en formidabel utvikling, og vår fiskeriforvaltning er allerede i tråd med de fleste av havpanelets anbefalinger.
Omfattende bestandsvurderinger sikrer bærekraftig uttak og vi har gått fra nesten fritt fiske mot idealet, rettighetsbasert fiskeriforvaltning. Men vi baserer oss fremdeles på bruk av overregulering, særlig i kystfiskeriene. Fartøykvotene er i sum større enn totalkvoten, fisket kan stoppes før fartøyene har fått sin kvote – et insentiv for kappfiske og oppbygging av overkapasitet.
Havpanelet peker blant annet på at fiskeriforvaltning bør legge til rette for lokalt eierskap og mer lokal forvaltning. Havressursloven trekker frem sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene som ett av tre formål for fiskeriforvaltningen, i tillegg til bærekraftige fiskeribestander og samfunnsøkonomisk lønnsomhet.
Riksrevisjonen stilte i 2020 spørsmål om fiskeriforvaltningen har lagt for lite vekt på konsekvenser for sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Det er dessuten viktig å ha en helhetlig tilnærming. Fiskeri og fiskeripolitikk er viktig, men også politikkutforming knyttet til øvrig offentlig og privat aktivitet må være med på å sikre aktivitet.
Havområdene og kystsonen er attraktive arenaer for matproduksjon, reiseliv, rekreasjon, energiproduksjon og transport. Økt lavtrofisk dyrking krever råderett over områder og røkting. Dette vil øke presset på kyst og hav.
Kystsonen preges av at bruk av havet og bruk av land møtes og skaper konflikter. Styringen og forvaltningen av kystsonen er preget av at ulike lover og organer regulerer virksomheten i sjøen og på land. Forvaltningsverktøy og saksområder overlapper mellom ulike myndighetsorganer, og samordning og samarbeid er derfor helt nødvendig for å oppnå helhetlig forvaltning.
Den viktigste flaskehalsen nå er regelverk som gjør det vanskelig og tidkrevende for næringsaktørene å få nødvendige tillatelser til å teste ut nye ideer i praksis. Regelverket hindrer i for stor grad etablering og utprøving av ny produksjon eller fangst av nye råvarer. Terskelen for å få tillatelse til utprøving av ny og bærekraftig produksjon bør være lav, særlig der utviklingspotensialet er stort.
Selv om potensialet for å produsere mat fra havet er stort, kan veien være lang når forbrukerne ikke har tradisjon for å spise deler av den økte produksjonen fra havet. For å sikre at potensialet faktisk realiseres, kreves det forsknings-, utviklings- og formidlingsinnsats fra næringsliv og myndigheter. Og ettersom vi ikke er så mange, må vi fortsette å jobbe internasjonalt for et harmonisert regelverk og likest mulige konkurransevilkår.
Kronikken bygger på kapittel 11 i rapporten Blått kompass, som utgjør den norske oppfølgingen av det internasjonale havpanelet sitt arbeid. Blått kompass er et initiativ fra Senter for Hav og Arktis.
