Alle de 14 tillitsvalgte i Norges Fiskarlags landsstyre er menn. 24 medlemmer i Kontrollnemda er alle menn. Hos Fiskebåt er 9 av 10 styremedlemmer menn.
Den gang da
Tillitsvalgte nedover i organisasjonene glimrer også med sitt kvinnefravær. Sånn er det og sånn har det alltid vært. Fiskeryrket er et av de mest mannsdominerte yrkene vi har i Norge. Forestillingen om at en fisker er en mann på havet med oljehyre på, mens han drar opp fisken og dermed sikrer familiens inntekt, er godt forankret. Fiskerkonenes arbeid var hjemme. Der drev hun gjerne gårdsbruk, jobbet i egnerbua og styrte familiebedriften bestående av husarbeid, innkjøp og barn.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det var sånn. Fiskeryrket var fysisk krevende. Styrke var viktig for å være på sjøen og dra garn i all slags vær. En gravid kvinne, en kvinne med spedbarn og flere småbarn hengende i skjørtekanten søkte naturlig nok ikke ut på havet.
Dagens fisker
Det er verre å forstå hvorfor denne oppfatningen fortsatt ser ut til å være godt plantet i ryggmarg og vegger.
Mange av de tunge arbeidsoppgavene er overlatt til ny teknologi og bedre utstyr. Yrket er blitt modernisert. Sikkerheten på båtene er bedre. Fysisk styrke er ikke lenger en nødvendighet for å bli en god fisker. Menn og kvinner har etter hvert noenlunde samme forutsetninger for å lykkes i yrket. Likevel er de aller fleste yrkesfiskere fortsatt menn. De aller fleste fiskebåteiere er også fortsatt menn.
Fiskedirektoratets tall viser at i 2018 hadde 9542 personer fiske som hovedyrke. Av disse var 324 kvinner. Det er kun 3,4 prosent av totalen. Ikke bare er kvinnene i mindretall på havet. De tjener mindre enn sine mannlige kolleger.
Tall fra SSB viser at i 2017 hadde kvinnelige fiskere i snitt en bruttoinntekt på 510.000 kroner, mens mennene i snitt tjente 881.000 kroner.
Vanskelige kår
Siri Gerrard, pensjonert kjønnsforsker og professor ved Universitetet i Tromsø, har forsket i over 50 år på kvinnene som fisker profesjonelt i Norge. Hun viser at andelen kvinnelige fiskere over tid er relativt stabil. Det blir hverken betydelig færre eller flere kvinnelige fiskere. Bortsett fra i Finnmark hvor andelen har økt noe de senere årene.
Gerrard viser til at mange kvinnelige fiskere med egen båt arbeider under vanskelige kår. De fleste aktive kvinnene er fiskere i åpen gruppe. Mange ønsker seg en større og bedre båt, men erfarer at det er vanskelig å få lån.
– Fiske er et felt hvor det har vært få likestillingstiltak slik vi kjenner fra andre næringer, sier hun.
De få kvinnene som finnes i yrket, inviteres sjelden til å delta i offentlige utvalg. Den lovpålagte andelen på minimum 40 prosent kvinner, hentes fra andre steder enn blant de aktive fiskerne.
Ikke alltid like velkomne
Kvinner er stort sett fraværende fra styrer der beslutninger tas og rammer for framtiden legges. Da er det heller ikke rart at regelverket i yrket er godt tilpasset menn og at det skjer lite for å bedre kvinners muligheter i yrket. De som vil utforske om fiskerinæringen er noe for dem, er nok heller ikke alltid like velkomne inn i denne mannsdominerte verden.
Marte Grimsbo leverte våren 2019 en masteroppgave i rettsvitenskap, med tittelen «Kvinnelige fiskere; rekruttering og sosiale rettigheter. Er lover og regler tilpasset kvinner i fiskeryrket?»
Samtlige av kvinnene hun pratet med ønsket flere kvinner inn yrket og at kvinner i fiskeryrket skulle bli normalisert. De mente dagens fiskeripolitikk gjør det vanskelig for dem å bli fiskere. En av dem uttrykte at rekrutteringsordningen fremstår som et lotteri der kvinner aldri når opp. Enkelte av kvinnene opplevde også at de ble møtt med diskriminerende holdninger fra andre fiskere, lokalsamfunnet og det offentlige.
Fornøyd med tingenes tilstand
Det ser ikke ut til å bekymre mennene i fiskerinæringen at de styrer skuta uten en kvinne ved roret. Hadde det vært ønsket, ville verden sett litt annerledes ut. For hvorfor skulle det ikke være mulig for kvinner å være mer delaktige i fiskeryrket, på samme måte som dørene har blitt åpnet i andre, tidligere mannsdominerte yrker?
Det er gjort lite for å tvinge denne næringen til å bli mer mangfoldig og gjenspeile dagens samfunn på en bedre måte. I andre tradisjonelle mannsyrker, som innen ingeniørfag, elektriker, rørlegger og landbruk, har tankegangen om at dette yrke kun passer for menn, blitt utfordret. Jentene er blitt oppmuntret, ønsket velkommen, og de har fått komme til.
Holdningskampanjer og bevisstgjøring
Likestillingstiltak kan være lovpålagte, som krav om likelønn, gode ordninger ved svangerskap og foreldrepermisjon. De kan være i form av holdningskampanjer, bevisstgjøring og konkrete tiltak, som å fastsette at beslutningsdyktige styrer skal ha en viss andel kvinner. Der det er innført, klarer man å finne fram til kvinnene. Det er rart med det.
I fiskerinæringen har det skjedd lite på denne fronten. Regelverket er godt tilpasset menn og utviklingene fortsetter med mennene trampende i takt. Myndigheten har sviktet og næringen selv har sviktet.
Rekrutteringskvotene er et eksempel. De er forbeholdt helårsfiskere under 30 år, som også eier sin egen fiskebåt med mer enn 50 prosent. For å få rekrutteringskvote må søkeren stå på blad B i fiskermanntallet. Høsten 2018 var siste gang det ble tildelt rekrutteringskvoter. For å få kvote måtte fangstverdi på over 250.000 kroner i minst ett av årene fra 2016 til 2018 være
Kun en kvinne
Disse kriteriene har vist seg vanskelige for kvinnelige fiskere å oppfylle. Siden ordningen ble opprettet i 2009, er det tildelt over hundre rekrutteringskvoter. Kun en kvinne har så langt fått kvote. Det var i 2014. Jeg vet ikke hvor mange som har søkt, men kravene virker kjønnsdiskriminerende hvis få kvinner som vil inn i yrket, klarer å oppfylle dem.
Nylig la Riksrevisjonen fram en rapport om kvotesystemet i Norge. I den ber de Nærings og fiskeridepartementet vurdere tiltak for å opprettholde den minste kystflåtens betydning for kystsamfunnene. Riksrevisjonen ber også om tiltak for å hindre at økende andeler av kvotene mangler tilkobling til et fartøy. I kvotemeldingen står det at ordningen skal revideres. Her har departementet en gylden mulighet til å vurdere tiltak for å hjelpe kvinner som ønsker å drive sin egen fiskebåt inn i næringen.
Samfunnets tap
Fiskerinæringen passer nok ikke for alle kvinner, men den passer heller ikke for alle menn. At det er vanskeligere for kvinner som vil inn i fangstleddet, enn menn har både næringen selv og myndighetene et ansvar for å ordne opp i. De kvinnene som ønsker å bli fiskere på egen båt, bør hjelpes og oppmuntres til det. Ikke bli møtt med et regelverk og holdninger som gjør det vanskeligere enn det behøver å være.
Hele samfunnet taper på at en stor og framtidsrettet næring styres av en homogen gruppe. Det er ikke sikkert at menn pluss 50s syn og praksis på hvordan næringen skal drives, er den eneste og riktige.
