Rett før påske lanserte Netflix dokumentaren «Seaspiracy». Den peker på flere viktige utfordringer for havmiljøet og fiskerinæringen, men inneholder veldig mye feilinformasjon og feilslutninger.
Det svekker dessverre dokumentarens troverdighet. NRK sin langlesing «Blålys for havet» tar også opp mange av de samme utfordringene. Heldigvis er faktagrunnlaget her mer riktig og vinklingen mer nyansert.
Jeg har lyst å fremheve tre av dem Norge jobber med hver eneste dag:
- Fiskeriforvaltning
I Norge er det havressursloven som setter premissene for hvordan vi kan høste av havet. Forvaltningen av fiskeressursene må være kunnskapsbasert og bærekraftig. Er det lite fisk et år, tilpasses og reduseres kvotene deretter. Er det vekst i bestandene, kan kvotene økes. Jeg tør påstå at Norge har en av verdens beste fiskeriforvaltning.
Rapporter fra Havforskningsinstituttet og Det internasjonale råd for havforskning (ICES) viser at det står bra til med de fleste fiskebestandene i Norge. Tidligere har vi hatt problemer med overkapasitet, overfiske og ulovlig fiske, men har gjort mange viktige og gode grep de siste 40 årene.
Vi har naturlig nok prioritert forvaltningen av de viktigste bestandene, slik som for eksempel torsken i Barentshavet. Men vi har også greid å bygge opp igjen mange andre bestander. Det er ikke lenge siden vi kunne åpne fisket etter makrellstørje og snabeluer igjen, og tobisbestanden har trolig ikke vært større siden 90-tallet. Det viser at vi gjør ting riktig. I dag får vi forespørsler fra hele verden fra folk som vil lære av våre erfaringer. Og gjennom blant annet Nansen-programmet og lovutviklingsarbeid har vi gitt reelle bidrag til fiskeriforvaltningen i flere land.
- Fiskerikriminalitet
Og da er vi over på et annet viktig tema. Og det er fiskerikriminalitet. Økokrim ser at flere utenlandske nettverk har begynt å fatte interesse for norske fiskeriressurser. Derfor har de starte opp en mer kraftfull innsats på dette feltet.
I tillegg til å kjempe mot fiskerikriminalitet på hjemmebane, fortsetter vi det internasjonale arbeidet også på dette området. Norge er en stor og stolt fiskerinasjon. Jeg ønsker at vi skal være en pådriver, og aller helst et forbilde, for andre fiskerinasjoner.
- Søppel i havet
I Norge er det ikke forbudt å miste fiskeredskap, men det er et lovbrudd å ikke melde fra om tapet. Dette er en klok ordning som gir oss god informasjon om hvor det er tapte redskap å hente opp. Fiskeridirektoratet har et godt samarbeid med fiskerne om dette. Allerede på 1980-tallet startet Fiskeridirektoratet sine opprydningstokter, og de har siden den gang fjernet hundrevis av kilometer med garn, line og tauverk, og flere tusen teiner og annet redskap.
I år styrker vi denne innsatsen. I tillegg til ordningen Fishing for Litter, som gjør at fiskere kan levere fra seg avfall de har plukket opp fra havet helt gratis, har vi sammen med FNs sjøfartsorganisasjon fått i gang Glo-Litter Partnerships og er med i Global Ghost Gear Initiative for å forhindre at mer søppel havner i havet.
Havet gir grunnlag for alt liv på jorden og spiller en avgjørende rolle for hele vår eksistens. Men jeg er helt uenig i det dokumentaren på Netflix konkluderer med: At vi må slutte å spise fisk.
Fisk er sunn og næringsrik mat for milliarder av mennesker. Over hele verden. Derfor må vi forvalte havet på en god måte. Vi må ta bedre vare på de verdifulle ressursene som lever der, få slutt på overfiske, overkapasitet og ulovlig fiske og jobbe for et renere hav. Gjør vi ikke det, vil det få fatale konsekvenser, for oss som lever i dag og generasjonen etter oss.
Norge har mye god og bærekraftig norsk sjømat hele året. Akkurat nå er den norske torsken på sitt aller beste. Den høstes på bærekraftig måte. Og fra verdens største torskebestand.
