Det er derfor gledelig at regjeringen ønsker å realisere det store potensialet som ligger i denne næringen gjennom økt forskning på tang og tare. Hele verden trenger tilgang på mat og biomasse produsert under bærekraftige betingelser.
Nylig ble et stort, fireårig EU-finansiert prosjekt, GENIALG (Genetic diversity exploitation for Innovative macro-ALGal biorefinery), avsluttet. Prosjektets hovedmål var å øke produksjonen og bærekraftig utnyttelse av biomasse fra brun- og grønnalger som sukkertare og havsalat. Dette var et industridrevet prosjekt, der Sintef og Seaweed Solutions var de norske partnerne. Prosjektet ble ledet fra CNRS Roscoff i Bretagne.
I prosjektet ble det gjort registreringer av veksten av sukkertare (S. latissima) hos taredyrkere i fem land: Portugal, Irland, Frankrike, Nederland og Norge. Resultatene viser at sukkertaren vokser bra i kultur langs mye av den europeiske atlanterhavskysten. Fortsatt brukes i stor grad taukulturer til taredyrking, og en meter med «taretau» ga en avling på opp mot 20 – 30 kg
Selv om taren ikke gjødsles, trenger den like fullt næring, og det får den rett fra sjøvannet den vokser i. Vil ikke taren da konkurrere med planteplankton om disse næringssaltene? Dette er en vinkling av bærekraftsbegrepet som ble undersøkt i GENIALG.
For å vurdere opptaket av næringssalter ble det tatt prøver av tareplantene for å fastslå innholdet av nitrogen og fosfor. Dette ble fulgt opp med analyse av vannmiljøet, og informasjonen ble brukt sammen med modeller for å vurdere tålegrensene.
Det er hovedsakelig to faktorer som spiller inn: det totale produksjonsvolumet og tettheten av produksjonen, altså hvor mye som produseres på et gitt areal. En parallell vil være hvor mange fisk som settes ut i en merd eller et anlegg: dette er produksjonstettheten eller intensiteten. Ved å holde intensiteten lav nok, kan det produseres store volumer uten at det har en stor negativ effekt på vannkvaliteten og primærproduksjonen.
Faktisk tyder alt på at taren bidrar positivt: den er netto produsent av oksygen, tar opp CO2 og bidrar til å heve pH-verdien. Nyere forskning tyder også på at dyrket tare kan bidra vesentlig til CO2-fangst ved å eksportere organisk material fra overflaten til dype havområder.
Det skal uansett store volumer og høy intensitet til før taredyrking vil ha noen særlig effekt på naturlig marin produksjon. Med dagens norske produksjon, som foreløpig er på bare noen hundre tonn per år, er det langt igjen til noen vesentlig tålegrense er nådd, særlig med tanke på at man fra de 40 – 50.000 tonn oppløst nitrogen som slippes ut fra norsk lakseoppdrett årlig kan dyrke 20 – 30 millioner tonn sukkertare. Sånn sett er taredyrking snarere et positivt enn et negativt bidrag.
