Nylig stakk jeg innom et forskermøte i Trondheim om rømt oppdrettslaks og hva det gjør med villaksen når de gyter sammen. Mye gikk langt over hodet på meg, men hovedkonklusjonene dro jeg kjensel på: Det er hevet over enhver forskningsmessig tvil at rømt oppdrettslaks har en innvirkning på villaksens genetikk. Spørsmålet er hvor stor skaden blir, når de ville bestandene jevnlig får besøk av sine etter hvert genetisk fjerne slektninger.
Vilje til handling
Konklusjonen fra møtet var at det kan gjerne bestilles flere forskningsrapporter med ulike innfallsvinkler til temaet, men det som gjenstår å se, er vilje til handling. I mange år har oppdrettsnæringen brukt mye tid og krefter på å så tvil om det er riktig det forskerne er enige om; at de to største truslene mot villaksen er rømt oppdrettslaks og lakselus.
Denne strategien gir minst to tapere: Oppdrettsnæringen og villaksen.
Mer skadelig enn antatt
For cirka ett år siden skapte et forskningsarbeid medieoppslag og debatt. Forsker Renèe Bechmann ved Norce i Stavanger, uttalte seg om nye forskningsfunn som viste at lakselusmiddelet hydrogenperoksid er mer skadelig på ville krepsdyr enn antatt. Hun advarte derfor norske myndigheter mot å tillate middelet. Chemco, som leverer hydrogenperoksid til oppdrettsnæringen, mente forskeren bommet grovt. Sjømat Norge hengte seg på og mente det ikke var noe nytt i at krepsdyr også døde av lusebehandlingene.
Chemco mente også det var høyst problematisk å dra slutninger fra forsøkene før rapporten var publisert. Sjømat Norge var enig i dette, men sa samtidig at dersom det viste seg at hydrogenperoksid var mer skadelig enn antatt, måtte de «se på hele bruken av middelet på nytt».
Instituttledelsen har liten grunn til å være stolt over hvordan de håndterte saken
Forskningsetiske komitè
Oppdrettsnæringen anklaget Bechmann for å ha brutt med forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, fordi hun gikk ut med resultater før rapporten var publisert. Saken havnet hos Den nasjonale forskningsetiske komiteen, Nent, et rådgivende organ som jobber for å fremme god og etisk ansvarlig forskning.
For noen uker kom Nents vurdering. Bechmann fikk full støtte. Og ikke bare det. Komiteen benyttet også anledningen til å anmode ledelsen om å støtte forskere som tør å utføre denne delen av sitt samfunnsoppdrag.
Viktig med støtte
«I formidlingen av forskningsfunn på et politisk og økonomisk betent felt som dette, er det vesentlig at forskere får institusjonell støtte.», skriver Nent. Videre oppfordrer Nent forskningsinstitusjonene å ha gode rutiner på plass for å støtte forskere som forsker på områder med sterke interessekonflikter og som kan være særlig utsatt for press, særlig i en formidlingsfase.
Instituttledelsen har liten grunn til å være stolt over hvordan de håndterte saken. De fant det nødvendig å gå ut med det de kalte en presisering, der de understreket at disse studiene alene ikke viser om hydrogenperoksid skader reker i sjøen. Andre vil kalle det å dolke forskeren i ryggen. Derfor må det være ekstra godt for Bechmann å få den anerkjennelsen hun får av den forskningsetiske komiteen.
For ordens skyld, rapporten er nå publisert.
Vil helst ha ros
Det hender jeg snakker om forskere og folk i forvaltningen om hvordan det er å forholde seg til oppdrettsnæringen når det gjelder vanskelige saker som mulige brudd på akvakulturlovverket, eller forskningsresultater næringen ikke liker. Reaksjonene er som regel at næringen gjør alt de kan for å få bukt med lus og rømming, og forlanger å få ros for det. De kan vise til at antall rømt fisk har gått ned de siste årene, til tross for at produksjonen har økt, og vil ha seg frabedt å høre at det likevel ikke er godt nok.
En oppdrettsfiende
Men rømningstallene svinger. I høst har det igjen tikket inn mange meldinger om rømt oppdrettslaks, og lakselusa sitter fortsatt i førersetet og hindrer næringens vei mot mer vekst.
Oppdrettsnæringen har en lang tradisjon med å angripe budbæreren. Denne strategien gir minst to nye tapere: Sannheten og miljøet i fjordene. Strategien kan føre til at viktige forskningsstemmer blir brakt til taushet. For det skal mot til å bli en «oppdrettsfiende». Langt fra alle som er like modig som Renèe Bechmann.
