De første fiskeoppdrettene ble startet opp i 1970- årene, og da i en liten skala. Næringen har de siste tiårene vokst kraftig, og vi som nasjon er nå den største eksportør av oppdrettslaks.
Alle må ivaretas
Denne næringen er viktig i forhold til verdiskapning og arbeidsplasser, og har i høyeste grad sin rettmessige plass også i vår blå åker. Det har også de tradisjonelle fiskeriene, og derfor har vi som politikere et ansvar for at også de blir ivaretatt nå og også inn i framtiden.
Det må eksistere et samspill mellom oppdrettsfisk og fjordens opprinnelige arter. Et samspill betegnes ved at det tas hensyn til alle næringer som høster i fjorden. For at slikt skal kunne utvikles og gi levedyktige og forutsigbare vilkår inn i framtiden, er kortsiktige løsninger kun bygget på økonomiske hensyn ikke veien å gå.
Et rungende nei
Kvænangsfjorden har nå igjen blitt utfordret til å gi fra seg nye areal til oppdrett. Blant annet med bakgrunn i at det ble oppdaget sykdom i nåværende lokaliteter. Selv om fjorden er hardt presset, ble det likevel fra oppdrettsselskapet bedt om tre nye. Saken ble sendt på høring der sektormyndigheter og faginstanser fikk uttale seg. Og tilbakemeldingene fra disse kunne ikke misforstås. Et rungende nei var svaret.
Blant de som var kritiske var Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og Fylkesmannen. Negative konsekvenser for fiskeri og gyteområder, en stor belastning for fiskehelse og fiskevelferd, ubotelige skader på rekefelt og store konsekvenser for villaks. Et svar tuftet på faglig kompetanse og som ikke kunne misforstås. Rådet var å ikke gi dispensasjon til nye lokaliteter i Olderfjorden og Djupanvik.
Permittering trumfet råd
Likevel og på tross av alt dette, ble vi politikere forelagt en innstilling fra administrasjonen som innebar at det kunne etableres nye lokaliteter i ovennevnte deler av fjorden. I behandlingen i kommunestyret gikk et knapt flertall, bestående av Ap og Bygdelista inn for å dispensere fra Kystsoneplanen ved å frigi arealet i Djupanvik. Permitteringer av en del av arbeidsstokken over en kort periode, var grunn nok til at de overså rådene som var gitt.
Kvænangsfjorden er en hardt presset, som selv ber om at vi går fram med varsomhet angående forvaltning. Den har snart ikke den ryggen den må ha for å bære alt det som vi lesser på den. Om vi fortsetter slik, vil kun den sterkeste kunne klamre seg fast på den nevnte ryggen, og det er i dette tilfellet oppdrettsnæringen.
Fiskeriene og fiskerne vil falle av og bli liggende igjen, mens de sterkeste vil fortsette sitt løp til ryggen knekker. Vi har enda muligheten for at dette ikke skal skje. Det om vi tar kloke og framtidsrettede beslutninger, tuftet på blant annet fagkompetanse og konklusjoner i høringssvar.
