• Kronikken var først på trykk i Nordlys


Tirsdag 24. januar avsa Øst-Finnmark tingrett dom i saken mot skipperen og eieren av en litauisk fangstbåt for å ha fisket snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel i området som betegnes som «Smutthullet».

Bakteppet for denne rettssaken er det som i norske medier er omtalt som snøkrabbestriden mellom Norge og EU. Striden eskalerte da EU fordelte kvoter for fiske på snøkrabbe i Fiskevernsonen ved Svalbard til de tre EU landene Litauen, Latvia og Spania, hvorpå Norge responderte med rettslig forfølgning av EU-lisensierte båter.

Retten frifant både skipperen og selskapet Arctic Fishing. Påtalemyndigheten har anket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, og det er all grunn til å tro at anken tas til følge da den rettslige argumentasjonen som legges til grunn i tingrettsdommen inneholder avgjørende feil.

Elise Johansen, Førsteamanuensis ved K.G.Jebsen Senter for Havrett. Pressefoto.
 Norsk lovregulering av snøkrabben er klar. Utgangspunktet er at all fangst av snøkrabbe er forbudt uten at særskilt tillatelse er gitt. Det dommeren måtte ta stilling til er om Norge har myndighet til å straffesansjonere den latviske skipperen og selskapet. Med andre ord; kan forbudet mot fangst av snøkrabbe gjøres gjeldende mot utenlandsk statsborger og selskap for en aktivitet utført i området som betegnes som «Smutthullet».

Retten starter sin rettslige vurdering med å slå fast at aktiviteten har skjedd på norsk kontinentalsokkel og at det rettslige utgangspunktet er at dette er et område hvor Norge har suverene rettigheter. Dette har også hele tiden vært Norges prinsipale standpunkt i regulering og håndhevelse av regelverket om fangst av snøkrabbe.

Ifølge Havrettskonvensjonen Artikkel 77 har kyststaten suverene rettigheter over kontinentalsokkelen for det formål å undersøke den og utnytte dens naturforekomster. Med andre ord enerett til undersøkelser av og utnyttelse av både de levende og ikke-levende ressurser. Den internasjonale Kontinentalsokkelkommisjonen (CLSC) godkjente i 2009 Norges forslag til fastsettelse av norsk sokkels utbredelse. Det er derfor ikke omtvistet hva som er norsk sokkel, heller ikke at snøkrabben befinner seg på norsk sokkel.

Irene Vanja Dahl, førsteamanuensis ved K.G.Jebsen Senter for Havrett. Pressefoto.
Det er i forståelsen av rollen Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) spiller og betydningen av NEAFC konvensjonen, argumentasjonen bærer feil av sted i dommen. I rettens vurdering legges det til grunn at «Smutthullet» er et område som omfattes av NEAFC-konvensjonens virkeområde, og at Norge gjennom sin tilslutning til NEAFC har forpliktet seg til å respektere lisenser og tillatelser utstedt i medhold av NEAFC. Den litauiske fangstbåten hadde innhentet slik tillatelse. Retten har imidlertid misforstått NEAFCS rolle og mandat.

NEAFCs mandat og mål er, i likhet med andre regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMOer), å sikre langsiktig bevaring og optimal utnyttelse av fiskeressursene i konvensjonsområdet gjennom å styrke samarbeidet mellom stater og gjennom etablering av adgangs- og kvoteregulering. Ved å bli medlem i NEAFC eller andre RFMOer, binder partene seg til å samarbeide om hvordan fiske skal utøves i området RFMOen dekker. Det rettslige regimet som regulerer aktivitet og ressursutnyttelse på havet og i havsøylen skiller seg i innhold og utstrekning fra sokkelregimet. Smutthullet er det som betegnes som åpent hav, hvor fisket i utgangspunktet er åpent for alle. Havbunnen under derimot, er norsk sokkel. Siden krabbe er en art som holder seg på havbunnen og ikke i vannsøylen er det det rettslige regimet om havbunnen som regulerer dette. Rettens resonnement om at NEAFC har forvaltningsmyndighet i og med at smutthullet er omfattet av NEAFCs geografiske virkeområde, er således feil.

NEAFC konvensjonen definerer sedimentære arter inn under betegnelsen "Fishery resources", jf art. 1b). Bestemmelsen er ikke nevnt av retten, men kunne gitt grunnlag for å spørre om NEAFCs myndighet også omfatter regulering av snøkrabbe. Svaret er imidlertid nei også her. Dersom Norge skulle avgi sin suverenitet på sokkelen, måtte det følge av et spesifikt samtykke. Det har Norge ikke gitt.

Det er saken som er berammet til behandling i Øst-Finnmark tingrett i mai som reiser de utfordrende juridiske spørsmålene. Sakens utgangspunkt er at det latviske skipet «Senator» ble brakt i arrest etter å ha satt ut teiner for fangst av snøkrabbe. I likhet med den forrige saken var teinene satt ut på den norske kontinentalsokkelen. Forskjellen er at det denne gangen dreier seg om en del av sokkelen som ligger under Svalbards fiskevernesone. Saken belyser EUs standpunkt og posisjon i snøkrabbekonflikten.

EU hevder at Norge har plikt til å dele ut kvoter for fangst av snøkrabbe basert på Svalbardstraktatens ikke-diskriminerings- og likhetsprinsipp (artikkel 2). Norges regelverk åpner kun for å gi tillatelse til fangst på snøkrabbe for det som etter deltakerloven betegnes som norske fartøy. Per i dag er det ca 50 norske båter som har fått tillatelse til å bedrive fangst på snøkrabbe. Å ikke slippe til traktatsparter, noe både Litauen, Latvia og Spania er, på lik linje med norske fartøy vil være brudd på likhets og ikke-diskrimineringsprinsippet – forutsatt at svalbardtraktatens bestemmelser også gjelder for sokkelen under Fiskevernsonen.

Dette er stridens rettslige kjerne. Norges syn bygger på at svalbardtraktaten ikke gjelder på sokkelen, mens EU hevder det motsatte. Spørsmålet om Svalbardtraktatens geografiske virkeområde er ikke nytt, men snøkrabbens vandring har på nytt aktualisert problemstillingen. Skulle svalbardtraktatens bestemmelser om like rettigheter gjelde for regulering av snøkrabbe, vil det også bety like rettigheter for partenes mulighet til utvinning av olje og gassressurser. Norge har gjennom praksis og uttalelser demonstrert en konsekvent tolkning av at svalbardtraktatens virkeområde ikke omfatter sokkel eller havområder utenfor territorialfarvannet. Hvorvidt Norge vil få medhold i sin forståelse dersom saken havner for en internasjonal domstol er et åpent juridisk spørsmål.