Rapporten «Krafttak for kysttorsken» har resultert i en heftig debatt. Havforskningsinstituttet har fått kritikk – for rapporten i seg selv og for måten den er kommunisert i mediene. Det er bra med diskusjon, og vi både tåler og setter pris på søkelys fra samfunnet rundt oss.
Omtalen av rapporten og enkelte medieoppslag har etterlatt et inntrykk av at vi må velge mellom kysttorsk og reketråling. Et slikt enten eller er ikke representativt for rådgivningen vår i denne saken. Vi ser imidlertid at vi ikke har formidlet tydelig nok det sammensatte årsaksbildet for kysttorskens kritiske situasjon. Med dette innlegget ønsker vi å klargjøre forhold som ikke kommer godt nok frem i rapporten og i diskusjonene i etterkant av publiseringen.
Forvaltningsmessig skiller vi kystnær torsk i to: nord og sør for 62oN. Kysttorsk i nord er en forholdsvis robust bestand, men det er en utfordring at det fanges mye kysttorsk som bifangst i skreifisket. I sør er tilstanden alvorlig. Det er flere grunner til det. Kysttorsk i sør utsettes for helt andre klima- og miljøutfordringer enn sin artsfrende i nord. Leveområdene til den sørlige kysttorsken er nær de mest befolkede delene av norskekysten. Den er utsatt for avrenning og forurensning, høyt fiskepress og annen maritim virksomhet.
Kystnære områder i sør står i kontakt med Nordsjøen. Når det går nedover med torskebestanden i Nordsjøen, får det konsekvenser for torskefisket i Ytre Oslofjord. Synkende import av torsk fra Nordsjøen skjer samtidig med at temperaturen stiger i kystvannet. Økt avrenning fra land gir eutrofiering. Rekruttering til de lokale bestandene i Skagerrak er kritisk lav, og det er langt mellom sterke årsklasser av yngel.
Kysttorsken utsettes altså for et spekter av påkjenninger og på toppen av dette kommer fiskeriene – de kommersielle og fritidsfiskeriene.
Hva kan vi så gjøre for å redusere den negative påvirkningen på kysttorskbestanden? Det spørsmålet stilles i prosjektet «Krafttak for kysttorsken». Forslagene til løsning har ført til debatten vi hatt i det siste. Fordi det er flere og sammensatte årsaker til nedgangen i kysttorsk-bestanden, blir det foreslått en rekke tiltak i rapporten. Tiltakene er knyttet til fiskeri, miljøpåvirkning og restaurering. Rapporten har i liten grad prioritert mellom tiltakene. En slik prioritering ville vært nyttig for forvaltningen, men hadde krevd en betydelig mer omfattende forskningsinnsats.
Havforskningsinstituttet utvikler nå en helhetlig økosystemtilnærming i kystsonen som grunnlag for råd til forvaltningen. Denne tilnærmingen er basert på produksjonsområdene som benyttes i trafikklyssystemet i akvakulturforvaltningen. Vi tester ut en slik helhetlig tilnærming i prosjektet Coastrisk, og ser for oss at den kan brukes inn mot forvaltningen av de viltlevende kystbestandene. Dette vil særlig være nyttig når vi har slike sammensatte årsaksforhold som for kysttorsken.
Å dele kunnskap og erfaring gjør forvaltningen bedre. Det fremmer ulike perspektiv som er viktig dersom vi skal lykkes med bærekraftig sameksistens i våre verdifulle kyst- og havområder. Da er det viktig med god dialog med næringen og de andre involverte aktørene – her kan vi alltid bli bedre. Vi har derfor nylig snakket sammen for å finne frem til løsninger for å bevare kysttorsken og få mest mulig robuste økosystemer. Det er også i fiskernes og fiskerimiljøenes interesse. De trenger en livskraftig torskebestand i et velfungerende økosystem for å sikre inntektsgrunnlaget også for kommende generasjoner. Her har vi på Havforskningsinstituttet samme mål som fiskerne: rene og rike hav- og kystområder også for fremtiden.
