Leserbrev-spaltene fylles med argumentasjon mot hovedkonklusjonene til utvalget, og ikke overraskende er det de samme kritiske stemmene som går igjen. De mest høylytte mener øyensynlig at enhver endring er til det verre.
Disse skeptikerne mener at norsk fiskerinæring trenger mer medisin av den resepten som ikke har fungert de siste ti årene. Spesielt gjør disse tankene seg gjeldende rundt det akademiske fiskerimiljøet ved Universitetet i Tromsø, hvor også den største motstanden mot enhver endring nå har samlet seg. Museumsvokterne maner nå til kamp.
Det er lett å se at Fiskeri- og Næringsdepartementet vil få mange negative tilbakemeldinger på NOU-rapporten. Svært få ønsker å røre ved leverings- aktivitets- og bearbeidingsplikt, deltakerlov og fiskesalgslagsloven. Vi forstår engasjementet og at mange aktører og samfunn frykter for egen fremtid. Vi er også enig med det store flertallet at det er viktig å sikre norsk eierskap til flåten, hindre for stor monopolisering i flåteleddet og sikre lønnsomhet for industrien. Og kanskje det aller viktigste - sikre at verdens forbrukere velger norsk fisk i matvarebutikken, og at Norge ikke bare blir en råvareleverandør.
Men samtidig viser all utvikling de siste tiårene at dagens medisin på ingen måte har fungert godt nok. Industridelen leverer jevnt over dårlige tall - resultater som verken bidrar til økte skatteinntekter eller sikre og lønnsomme arbeidsplasser. Vi stiller oss derfor tvilende til om medisinen er mer reguleringer og strengere lover.
Denne uken ble det også etablert en såkalt tankesmie rundt Kystfiskarlaget og Tromsø-akademikerne. De er alle mer eller mindre samstemte om at Tveterås-utvalgets konklusjoner må motarbeides, og at status quo må sikres. Enhver endring er til det verre, og konklusjonen deres er at styresmaktene er svikefulle og at kysten raseres.
Vi tror ikke på flere og strengere reguleringer, for verken flåte eller industri. I vår globale verden er norsk fiskerinæring i en stadig tøffere konkurransesituasjon. Samtidig trenger nasjonen mer inntekter for å opprettholde dagens velferdstilbud. Skal norsk fiskerinæring kunne bidra til fellesskapet, må næringen være så lønnsom at bidragene monner. Ikke minst er dette viktig i lys av oljenæringens fremtid. Dette tror vi ikke museumsvokterne rundt omkring på kysten har tatt innover seg. Det burde de gjort. Da hadde kanskje de også våget å tenke noen nye tanker.
