Opp gjennom årene har mange aktører, både i fiskerinæringen, i ulike institusjoner og organisasjoner og i opinionen hatt en til dels negativ innstilling til havbruk – ofte med rette – etter oppslag om ulike hendelser relatert til rømming, lakselus, fiskesykdommer, bruk av kjemikalier, tidligere bruk av antibiotika og annet.

Alf Albrigtsen Foto: Privat

Jeg vil i dette innlegget forsøke å nyansere bildet mellom fiskeri og havbruk. Hva har fiskeri og havbruket bidradd med i utvikling av hverandre, hvilke utfordringer må løses og hvilke felles samarbeids- og samhandlingsområder er viktig for ytterlig å løfte den samlede sjømatnæringen. Erfaringer har vist at bærekraftig opplegg og godt miljø for fiskeri og havbruk = god økonomi for begge sektorer.

Situasjonen for fiskerinæringen fra slutten av 1960 årene og utover

På grunn av situasjonen i fiskerinæringen generelt i landet ble det i 1964 etablert en fiskeriavtale mellom staten og fiskeriorganisasjonene (fiskere, fartøy, fiskeindustri).

Om lag på samme tidspunktet som fiskeriavtalen ble etablert (i 1964 og gradvis avviklet utover 1990 årene til 2004) kom Trøndelagsplanen og lignende planer i andre fylker/regioner hvor den vanskelige situasjonen for spesielt fiskerinæringen og kystområdene ble omtalt og nedfelt i planen.

Inntil 1960 årene hadde Trøndelag flere oppegående fiskerimiljø med rimelig god fordeling av mindre, mellomstore og større fartøyer og relativ bra og allsidig landindustri.

Etter at silda forsvant og etter reduksjon i en del andre fiskerier var næringen fra midten/slutten av 1960 årene og dels opp mot slutten av 1980 årene preget av pessimisme, mismot, manglende rekruttering og svak økonomi på sjø og land. Problemer i fiskeriene og deler av annen virksomhet bidro til fraflytting og ugunstig demografiske forhold i flere lokalsamfunn i regionen. Dette var også til felle for andre områder av kysten både nord og sør for Trøndelag. På grunn av relativ marginal tilgang på større ressurser utenfor vår egen landsdel, har både havfiskeflåten og kystfiskeflåten alltid måtte drive fiske og fangst i store deler av året utenfor andre landsdeler og i andre havområder.

Strategiske grep og fokusområder for Trøndelag

Situasjonen tilsa at det var nødvendig å ta noen strategiske grep sammen med næringsorganisasjoner sjø/land, forskningsinstitusjoner, ulike sentrale-/regionale-/kommunale myndigheter og direkte med næringsaktører på sjø/land.

Nye strategier ble etablert ut fra de forutsetninger regionen hadde, og ut fra at Fiskerisjefen i Trøndelag og Fiskeristyrenes (Sør -/Nord – Trøndelag) hadde en rolle som forvaltnings- og utviklingsaktør i samspill mellom sentrale direktiver og regionalt handlingsrom. Fra begynnelsen av 1970 årene hadde Trøndelag sterkt fokus på følgende strategiske områder:

Utvikling av havbruk. Det var ingen tilfeldighet at gjennombruddet med oppdrett av laks/regnbueørret i merder i sjø kom først på Hitra/Frøya 1970–71. Bak dette gjennombruddet sto brødrene Sivert og Ove Grøndtvet og ikke minst broren Ragnar Grøndtvedt ved Frøya Fiskeindustri/Frøya Edelfisk som tok seg av det administrative arbeidet for brødrene og var for øvrig en meget viktig person for utvikling av havbruksnæringen i regionen.

Det var imidlertid mange gode hjelpere som Arne Ratsje, Torbjørn Strøm, Frøya Fiskeindustri, Frøya Mink, Frøya Edelfisk, med flere. Felles for de fleste var at de hadde bakgrunn og erfaring fra de tradisjonelle fiskeriene. Målet var å bli den beste og mest innovativ i landet på oppdrett og etter hvert også på dyrking av blåskjell. Det har regionen lykkes med og er i dag den mest innovative havbruksregion på laks i landet, også sammenlignet med andre oppdrettsnasjoner.

Utvikling av få nøkkelbedrifter med industriell profil og profesjonelt opplegg kombinert med etablering av ett nettverk av mottaksstasjoner. Trøndelag var de første som utviklet en modell for finansiering og drift av mottaksstasjoner, også med etablering av et fond for drift av disse. Fra starten av oppdrettsnæringen fra 1970 årene og utover 1980 årene ble det gjennomført en målrettet integrering og kobling mellom hvitfisk- og rødfiskproduksjon.

Utvikling av lite utnyttede arter (lur-arter) startet systematisk i 1976–1977 med utnyttelse av vassild/stavsild (hvitlaks) til konsum. Prosessen startet i et prosjektsamarbeid mellom fisker Inge Rangøy på Nordmøre, Norconserv i Stavanger, Frøya Fiskeindustri AL, Sistranda (hvor A. Leirvik og R. Grøntvedt sto sentralt) og Havforskningsinstituttet/Fiskerisjefen i Trøndelag. Kvoten har variert mellom 10000 og 20000 tonn. Dette ble etterfulgt av arter som lysing, skolest, kamskjell, teinefangst av sjøkreps, hjerteskjell, pigghå, med flere – og etter hvert omstilling og effektivisering av taskekrabbesektoren fra 1990 og utover.

Spesielt kamskjell og teinefanget Sjøkreps er blitt et «profilråstoff» med deltagelse i ulike nasjonale/internasjonale kokkekonkurranser og som eksportprodukt i det internasjonale høykostmarkedet. Dette har også hatt og har betydning for profilering av rød- og hvitfisk.

Kobling fiskeri/havbruk – muligheter

Utvikling av forholdet mellom fiskeri og havbruk har hatt og har fortsatt både muligheter, utfordringer og viktige felles samarbeids- og samhandlingsområder.

På 1980 årene ble det tildelt nye oppdrettskonsesjoner – i tillegg de som var i drift på 1970 årene/begynnelsen av 1980 – til bl.a. fiskemottak og fiskeindustri. Som premissgiver overfor sentrale myndigheter var Fiskeristyrene/Fiskerisjefen sentral.

En målrettet integrering og kobling mellom hvitfisk -/pelagisksektor og rødfiskproduksjon ble gjennomført ved tildeling av oppdrettskonsesjoner til deler av fiskeindustrien i Trøndelag. Denne koblingen har spesielt fra 1990 årene og utover styrket hvitfisk-/pelagisknæring – og eks. taskekrabbenæringen – ikke bare i Trøndelag – men også i andre regioner. Her kan nevnes bl.a. Gunnar Klo AS i Myre, Brødr. Karlsen AS på Husøy, fam. Ellingsen på Skrova, Lerøy Seafood, med flere.

Taskekrabbenæringen som før EØS -avtalen trådte i kraft – var til toss fiskeriavtale og store overføringer – i en meget vanskelig økonomisk situasjon. Inntil da gikk en stor del av råstoffet til hermetikkproduksjon med lav lønnsomhet. Fra 1990 og utover ble det sammen med næringen og i tett samråd med Fiskeridepartementet utviklet en Handlingsplan for effektivisering av næringen (1991) med nedtrapping av konkurranse vridende offentlig støtte.

Takket være bl.a. Hitramat AS og positive og framsynte fiskere ble det fart i utviklingen av næringen. Etter at de fikk tildelt oppdrettstillatelse på 2000 tallet i driftssamarbeid med eksisterende havbruksselskap (Salmar) i regionen, bidro dette til å sikre stabil økonomi for et selskap med taskekrabbe som i utgangspunktet er et sesongråstoff. Dette ble ikke bare en fordel for Trøndelag, men også for deler av kysten sør (Møre og Romsdal) og nord (Helgeland/Lofoten) for Trøndelag- gjennom mottak på 20–30 mottaksstasjoner. På slutten av 1980 årene var kvantumet omsatt gjennom Norges Råfisklag 700–800 tonn. Kvantumet økte gradvis utover 1990 årene, og var opp mot 6000 tonn etter år 2000. Taskekrabbe har vært, og er fortsatt en meget viktig fiskeri for kystfiskerne i store deler av kysten sør for Lofoten/Vestrålen.

Havbruksselskapers engasjement som aksjonærer hel/deleid, kapitalbase, driftspartner, mv. i både hvitfisknæringen, pelagisk sektor og i skalldyrnæringen har vært og er en fordel for marin sektor både direkte og indirekte.

Midler fra havbruksselskaper/-aktivitet – som også tilgodeses kommuner og fylker (trappet ned i revidert nasjonalbudsjett) – kommer den tradisjonelle fiskerinæring til gode direkte (del finansiering av fartøy) og indirekte (infrastrukturen og frivillige inst./org. i kommuner). Ellers bidrar noen havbruksselskaper og noen avledede virksomheter mer eller mindre økonomisk med betydelige investeringer i lokalsamfunnene og ikke minst styrkning av frivillige organisasjoner og foreninger eks. Salmar/Gustav Widsøe, BEWI, AquaLine, Helge Gåsø (eiendom, oppdrett, brønnbåter), Bjørøya Fiskeoppdrett, Måsøval Fiskeoppdrett, Firmaet Ervik Laks (oppdrett/ringnotfiske), Lerøy Midt, Træna og Lovund med flere.

Investeringsselskapet Nils Williksen AS – hvor Nils Williksen har lang erfaring fra drift av familiefirma innen fiskeindustri og etter hvert også kombinasjon med havbruk (Midt Norsk Havbruk) – har engasjert seg i omfattende fornyelse av fiskeflåten i tidligere Vikna kommune (nå Nærøysund). Med dette engasjementet tar N. Williksen kobling av fiskeri og havbruk til et nytt nivå.

Avledet virksomhet og innovasjon spisset mot havbruk har også styrket ulike deler av avledet virksomhet innen fiskeri (sjø/land).

Kobling fiskeri/havbruk – utfordringer

  • Lokalisering av oppdrett som berører fiskeriene – gyteområder, innsigsområder, oppvekstområder, økosystemet og fiskeområder. I flere områder av landet er det etablert en lokalitets struktur som ikke er optimal, spesielt i fjorder og nære kystområder og i tillegg er det også store direkte arealkonflikter.
  • Oppdrettsnæringens bruk av lusemidler og termisk avlusning, medisin mot sykdom og virus og til dels manglende samarbeid, engasjement og systematikk av nødvendig tiltak for bekjempelse av lakselus og ulike virus og fiskesykdommer.
  • Påvirkning av økosystemet ved utslipp av organisk materiale og næringssalter, avleiring av bunn, terskel fjorder som påvirker de tradisjonelle ressurser og beslag av areal, spesielt i fjorder og nære kystområder for annen bruk, ikke minst rekefiske (dette redskapet har imidlertid også negativ virkning på bunnen ved bruk av gir).
  • I tillegg forekommer redusert kvalitet på villfisk og nedgang av andre kystnære arter/biomasse, inklusiv sjøørret, yngeloppvekst/rekefelt, for sterk beskatning av leppefisk, spesielt i enkelte regioner/kommuner. I forhold til dette finnes det relativ god kunnskap om omfang og årsakssammenhenger. Indikasjoner på at oppdrett kan påvirke gyteadferd hos vill torsk – manglende forskningsbasert kunnskap. I tillegg effekter på økosystemet ved bruk av bl.a. «lusemidler», inkludert hydrogenperoksid – for lite bruk av «føre var prinsippet» i disse sakene. Stort behov kartlegging og kunnskap om sjøbunn i spesielt i fjorder og nære kystområder med oppdrett.
  • Någjeldende kompensasjonsopplegg for kommunene – målt i antall lokaliteter innenfor kommunenes grenser – vil lett kunne bli et press på å gi tillatelser i fjord-/sjøområder som ikke burde få øke biomassen, men heller redusere oppdretts- aktivitet. For å kompensere kystkommunene burde en bruke historiskdata og eller utvikle en modell/fordelingsnøkkel som i utgangspunktet er næringsnøytral i forhold til lokalisering av havbrukstillatelser. Slik situasjonen er nå blir fiskerinæringen, det marine økosystemet og viktige verneområder ofte den tapende part.
  • Jeg registrer at det fortsatt i dag – til tross for at det er forbudt – slippes ut/gis dispensasjon til ulike legemidler/kjemikalier som sannsynligvis påvirker bl.a. reker, raudåte, krill, hummer, krabber.
  • I enkelte områder i deler av Vestland til Svenskegrensen har kystfiskeriene gått til dels markert tilbake som følge av ressurssituasjonen, lokalitetsstrukturen i havbruk, underbeskatning/dårlig kvalitet på eksempelvis taskekrabbe. Dette gjelder spesielt Vestland, som historisk var et kjerneområde for ressursen, og hvor det nå mangler lokal fiskeindustri/fiskemottak.
  • Fortsatt er det mange mangler i politisk/administrativ forvaltning av havbruksnæringen. Her tenker jeg spesielt til manglende krav til rapportering av legemidler/kjemikalier mot lakselus (ut over ukenummer) og mengde kjemikalier skal rapporteres. Det er behov for åpen tilgang til driftsplaner for oppdrettsanlegg og brønnbåter med rapportering av blant annet tidspunkt for avlusing både medikamentell og ikke-medikamentell, all bruk av lusemidler, avlusing i merder og eller i brønnbåter, sted for tømming av avlusingsvann, tidspunkt/sted, type midler for desinfisering av brønnbåter, tidspunkt for spyling av nøter med antibegroingsmiddel. Slike rapporteringer må innarbeides i forskriftene.
  • Jeg registrer også at planer og søknader om oppdrett av torsk er økende, noe som kan føre til lignende utfordringer som for lakseoppdrett. Dette vil gjelde både arealbruk og bruk av «føre var prinsippet» i forhold til eventuelle negativ påvirkning av ville torskebestander gjennom rømming, gyting i merd og smitte av sykdommer.

Felles samarbeidsområder – utfordringer og muligheter:

  • Samarbeid og samhandling om utfordringer knyttet til marked og sjømattrygghet.
  • Samarbeid knyttet til bruk av fiskerihavner. I dag er det stort etterslep i vedlikehold og usikkerhet knyttet til rolle, ansvar og finansiering.
  • Sammenfallende interesse i at infrastrukturen knyttet til frakt av sjømat nasjonalt/internasjonalt er intakt og effektivt – båt, veistandard/trailere/bil, fly og tog – spesielt for ferskvare markedet.
  • Sammenfallende deler av avledede virksomheter knyttet til både fiskeri og havbruk.
  • Etablere et reelt forsknings- og utviklingsprogram for sameksistens som blant annet identifisere reelle problemstillinger og ha fokus på å få frem de riktigste og viktigste tiltak.
  • Identifisere felles interesser og muligheter – øke kunnskap og videre utvikle reelt samarbeid og samhandling, også i felles beslutningsorganer.
  • Utvikle bærekraftig fôr til oppdrettsnæringen fra kystnære ressurser både fra avskjær i fiskerinæringen, høsting og dyrking av makroalger og produksjon av mikroalger (f.eks. olje og protein), protein fra andre organismer med mer.
  • Samarbeid om reduksjon av klimaavtrykket og felles interesse for å bidra til både forebygging og opprydding av søppelk, også med fokus på mikro plast.

Konklusjon ut fra Trøndelags ståsted

Etter begynnelsen av 1970 årene har det vært en gjennomgående tverrpolitisk enighet om de strategier som ble lagt til grunn for utvikling havbruks – og fiskerinæringen med utgangspunkt i et miljø-/ressursmessig bærekraft.

For Trøndelag har spesielt havbruket hatt en meget god utvikling. Den tradisjonelle fiskerinæring har også – ut fra regionens forutsetninger – hatt en rimelig god utvikling. Kobling og samarbeid mellom havbruk, fiskeri, forskning, utdanning og avledet virksomhet har – ut fra en samlet vurdering – vært rimelig vellykket for de fleste av kystkommunene i regionen.

Ikke alle tildelinger av nye oppdrettskonsesjoner/-tillatelser fra 1980 årene og utover – hvor målet har vært bl.a. å styrke fiskerinæringen på sjø/land – har over tid vært like vellykket. Dette skyldes bl.a. at sentrale myndigheter ikke ønsket bindinger – til tross for at denne utfordring ble spilt inn fra enkelte regioner – om minimum driftsperiode (eks. 5–10 år) før tillatelsen kunne omsettes. Noen tildelinger ble omsatt innen relativ kort driftsperiode.

Selv om det fortsatt er større og mindre konflikter mellom havbruk og fiskeri i Trøndelag er situasjonen – sett i forhold til enkelte andre regioner – rimelig bra og håndterbart. Dette skyldes bl.a. at samarbeid og samhandling mellom havbruksaktører, mellom havbruksaktører/fiskere og mellom ulike forvaltningsinstitusjoner har med få unntak vært rimelig god og konstruktiv.

Fra 1970 årene har bl.a. lokalitetsstrukturen endret seg i ca. 10 års bolker med gradvis utflagging fra nære strandområder, fjord – og kystnære områder. Evne og vilje til samarbeid og samhandling i regionen gjelder også i sterk grad iverksetting av individuelle og fellestiltak mot bekjempelse av fiskesykdommer, lakselus, m.m. som direkte og indirekte berører både havbruks – og fiskerinæringen.

Oppdrettslaks er en internasjonal merkevare – Norwegian Salmon. Dårlig bærekraftig/miljømessig drift i enkelte regioner svekker også omdømme generelt for norsk oppdretts laks.

Med noen få unntak preges nå store deler av regionens kystområder av optimisme og pågangsmot, ikke minst som følge av ulike driftsmessige/økonomiske koblinger direkte og indirekte mellom fiskeri og havbruk. Spesielt har lokalt/regionalt eierskap i havbruk/avledede virksomheter og selskap som tar nødvendig og utvidet samfunnsansvar (både i forhold til den mer smale (økonomisk) og den brede (miljø (menneskelig), kultur, sosial) verdiskapning hatt avgjørende betydning.

«Lyset i husan» er ganske bra – i enkelte områder «rene flomlys», med betydelig tilflytting og befolkningsvekst.