Det anmeldes mange saker knyttet til ulovlige krabbe- og hummerteiner, laks- og ørretgarn og ulovlig fangst og landinger av fisk. Der det er kjent gjerningsmann blir det ofte også ilagt straff. En av tre fiskekrimsaker fører til straff.
Hvorvidt det er mange eller få som straffes, kommer an på øyet som ser. Gitt det høye tallet for disse fiskekrimsakene, kan det synes som et høyt antall straffereaksjoner. Ut fra bøtene som ilegges kan det synes som om at det er de mest bagatellmessige forholdene som straffes.
av politiet fra 2013 til 2018, ble det ilagt straff i 1831 saker. 1300 av sakene, eller over en femtedel, er antatt å være beslaglagte hummerteiner, hovedsakelig knyttet til Agder politidistrikt. Lovbruddene som ble straffet, ble som oftest straffet med bøter, som i snitt er satt til 9415 kroner.
Tallene stammer fra en kartlegging av politiets fiskekrimsaker, og det er er første gang at dette er gjort. De gir oss et bilde, men sier ikke noe om hvor mange av de kompliserte sakene som fører til en straffereaksjon, mener Thord Monsen, seksjonssjef ved Fiskeridirektoratets kontrollseksjon. Noe han har rett i.
Fiskeridirektoratet er de som anmelder flest forhold. De er også ansvarlig for å lage en årlig nasjonal strategisk risikovurdering av kriminalitet i fiskeriene. Her går det frem at hovedområdene som direktoratet, Kystvakten og salgslagene skal prioritere, er brudd på deltagerlovens bestemmelser, brudd på ilandføringsplikten og ulovlige landinger.
Til nå har den årlige nasjonale risikovurderingen ikke blitt fulgt opp med noen vurdering av om direktoratet og de andre kontrollinstansene har lykkes med sin kontrollinnsats. Risikovurderingen blir med det fort et papir med gode målsetninger, som riktig nok er bestemmende for hvilke prioriteringer som skal gjøres, men der en sitter med liten kunnskap om hvor effektiv kontrollen har vært.
Kartlegging av politiets fiskekrimsaker kan gi et slikt bilde. Noe k Eve de Coning som nå er seniorrådgiver i Nærings- og fiskeridepartementet, men var tilknyttet etterretningsseksjonen ved Kripos da kartleggingen ble gjort. Hun viser til at kartleggingen har mangler, men knytter det mer til tiden hun hadde til rådighet, enn til materialet som er tilgjengelig. Med bedre tid og ressurser til kartleggingen, tror vi den kan gi et mål for både hvor effektiv kontrollen er, og hvor effektive påtalemyndigheten er til å følge opp lovbruddene. Tall som igjen kan peke retning for hvor innsatsen bør styrkes.
Inntrykket av fiskerikontrollen er at den er for svak, for lite målrettet og for dårlig samordnet. Tallene de Coning har kartlagt viser at det behandles en god del saker, men at det er helst de mange små sakene som løses, ikke de store tunge sakene. Med en bedre dokumentasjon på at dette er tilfelle, kan også innsatsen rettes deretter.
Vi vet for lite om effektene av fiskerikontrollen
