Arild Rød fra Sjømat Norge skriver fargerikt om lovverk og dykking, i et innlegg 12. desember. Flere yrkesdykkere har reagert sterkt på innlegget, og må derfor besvares.

Håkon Aasen Bjerkeli (t.v) Forbundssekretær HMS, Industri Energi og Ommund Stokka, områdeansvarlig Foto: Atle Espen Helgesen

Yrkesdykking er et spennende og utfordrende yrke. Det er også en risikofylt bransje. Men risiko er først farlig når risikoen ikke blir håndtert på en forsvarlig måte. Det er foregangsbedrifter i bransjen – bedrifter alle ser opp til. Likevel er det mange bedrifter som har store utfordringer på helse, miljø og sikkerhet.

Dykking innen havbruk blir mer komplisert. Merdene blir dratt lenger ut, havstrømmene blir sterkere og merdene blir dypere. I nord må vi også ta med kaldt vær og mørketid.

God sikkerhet kommer ikke av seg selv. Det kommer gjennom et tydelig regelverk, organiserte verneombud og en aktiv tilsynsmyndighet.

God sikkerhet kommer når verneombudene i dykkebedriften sier ifra når regelverket brytes, uten at du trenger kontakte tilsynet. Eller når verneombudene i bransjen prater sammen, og drøfter hvordan de forskjellige bedriftene jobber med sikkerhet. Når dykkerne selv får hånden på rattet i sikkerhetsarbeidet.

Dykkerne, spesielt i havbruksnæringen er nøkkelpersoner i en bransje som omsetter for enorme summer, og som er konstant under lupen til samfunnet. De inspiserer merder, bøter merdene for å forhindre rømming og utfører nødvendig vedlikehold på anleggene.

I en spørreundersøkelse Industri Energi sendte ut til 140 aktive yrkesdykkere, sier 60 prosent at de har frykta for eget liv på arbeid.

Nestenulykker rapporteres og granskes i svært liten grad. Arbeidstilsynet sin tilsynsrapport viser manglende opplæring, manglende beredskap, manglende øvelser, manglende reservedykker og manglende kompetanse hos dykkeleder.

De ga pålegg i 60 prosent av tilsynene. De har politianmeldt fire dykkebedrifter.

Dette er på forhåndsmeldte kontortilsyn.

Et annet viktig tall er 0. Det er antall dødsulykker innen dykking offshore siden 1987. Det har kommet fordi hele bransjen har jobba sammen. Fagforeninger, tilsyn, operatører, dykkebedrifter og politiske myndigheter. Rød skriver noe dramatisk at; «Dette betyr i praksis at AML for første gang i moderne tid beveger seg inn på sjømannens arbeidsdag om bord på fartøy». Dykking fra fartøyene i Nordsjøen er regulert av arbeidsmiljøloven, og det ikke uten god grunn.

At Rød i sitt innlegg til de grader setter Sjømat Norge på siden av fagforeninger, tilsynsmyndigheter, yrkesmedisinsk forskning og den seriøse delen av dykkebransjen er oppsiktsvekkende.

Det arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen nå legger opp til, er at all dykking skal inn under samme lovverk – arbeidsmiljøloven. Det er logisk, det er forutsigbart og det er greit å forholde seg til. For arbeidsgivere, for dykkeren og for tilsynsmyndigheten. Det hindrer også uklarhet rundt konkurranseforhold. Der skal være tekniske og effektive løsninger som er konkurransedrivende, ikke sikkerhet og lovverk.

Rød skriver i sitt innlegg at saken ikke har vært på høring. Det er en underlig påstand fra Sjømat Norge som ved flere anledninger har skrevet høringssvar i spørsmålet om lovverket for dykking. Dette har også vært ute på innspillsrunder der Sjømat Norge har troppa opp og sagt sin mening sammen med andre aktører i bransjen. Verdt å merke seg var at samtlige av verneombudene fra dykkeselskapene som dykker i oppdrett i høringen svarte negativt til å ha sjøfartslovgivning.

De svarte entydig arbeidsmiljøloven. Dette mente også yrkesmedisinsk på Haukeland, landets største kompetansesenter for dykkemedisin. De skriver i sitt høringssvar at de nå begynner å se de samme tendensene hos innaskjærs dykking, som de så hos Nordsjødykkerne. Videre advarer Petroleumstilsynet mot pulverisering av tilsynsansvar: «Det synes uhensiktsmessig at dykking i Norge skal reguleres gjennom utvikling av enda en ny forskrift for dykking fra skip, utvikling av enda en tilsynsetat for tilsyn med dykking innaskjærs fra skip, og ditto oppbygging av kompetansemiljø for å utføre de nevnte tilsynsfunksjoner.»

I tillegg har bransjeforeningen NBU ønsket arbeidsmiljøloven velkommen for all arbeidsdykking i Norge, også innen havbruk.

I motsetning til Rød har vi ingen innvendinger mot at dykkingen profesjonaliseres mot rene dykkerfartøy, slik mye av driften i dag allerede i er organisert. Dette vil etter vårt syn øke sikkerheten.

Det som nå har skjedd er at Arbeidsministeren har tatt en politisk beslutning. Han har hørt på dykkerne, flere dykkebedrifter, deres verneombud og fagmiljøene sine innspill. Så har han lagt mindre vekt på Rød og Sjømat Norge sine argumenter om «næringsmessige konsekvenser». Dette er en beslutning vi støtter, og vi inviterer Sjømat Norge til en debatt om hvordan bransjen som helhet kan øke dykkesikkerheten.

Det handler om å legge til rette for trygge verneombud, helhetlig risikovurdering, konsistent regulering, styrke tilsynsmyndigheten og fokuset på sikkerhet i bransjen.

Arild Rød omtaler konsekvent yrkesdykkerne som sjøfolk. Dette kjenner ikke yrkesdykkerne seg igjen i.

Likevel; fartøyene som betjenes er under 15 meter for å unngå krav og sertifisering. Yrkesdykkerne har en maritim utdannelse som per i dag er mindre omfattende enn det en attenåring tar for å få førerkort. En elektriker på vei til oppdrag blir ikke transportarbeider fordi han kjører bil. Like lite som en yrkesdykker på vei til oppdrag blir en sjømann fordi han kjører en 14,99 m paragrafbåt.

Den alvorligste konsekvensen av dårlig sikkerhet innen dykking i oppdrett eller anlegg – er hverken rømming av laks, materielle skader «omdømmetap» eller utslipp til sjø. Den alvorligste konsekvensen er en pappa som aldri kommer hjem igjen. Eller som aldri helt blir seg selv igjen etter senvirkningene av en dykkeskade. Det bør hele bransjen ta på det største alvor.