Både når det gjelder dimensjonering av redskap og miljømessige fotavtrykk, har utviklingen gått i feil retning.
Kan noe gjøres for å redusere bunntrålens negative stempel? Det norske fisket betegnes ofte som mønster for vellykket organisering, regulering og forvaltning.
Fiske med bunntrål blir ofte omtalt negativt. Bunntrålteknologien slik vi kjenner den i dag, ble utviklet i Skottland for mer enn 130 år siden. Med økt trålfiske i Nordsjøen ble det tidlig slått varsku fra ledende fiskeribiologer om at beskatningen av viktige fiskeslag var for høy.
Over hundre år senere fortsetter diskusjonene om bunntrålens måte å beskatte ressursene på. I tillegg har tema som bifangst og utkast av uønsket fisk, skade på biologisk mangfold, marin forsøpling, høye driftskostnader, etc. fått stadig mer oppmerksomhet.
Fiske med trål, og særlig bunntrål, fikk en tung fødsel i Norge. Det var stor motstand mot teknologien i store deler av fiskerinæringen.
Men 1950-tallets ideer om filetfabrikker langs kysten krevde en effektiv trålflåte i tillegg til kystflåten. Men nå er nesten alle filet- og rekefabrikkene blitt historie. Da må det være legitimt å spørre: Har vi fortsatt bruk for trålflåten?
Både EU og kyststatene som henter sine marine ressurser i Nord-Atlanteren sier at vi er avhengig av trål-leveranser for å fylle fiskediskene gjennom hele kalenderåret. Mange mener at det er få alternativer til å hente de samme kvantaene.
Det hevdes fra næringen selv at fiske med trål (både bunn- og pelagisk trål) er den mest effektive og den mest gjennomregulerte fangstmetoden og at den er viktig for verdiskaping i de marine fiskeriene.
I Barentshavet alene fiskes ca. 70 prosent av all torsk med bunntrål, tilsvarende vel 600.000 tonn i 2021. Den norske andelen av bunntrålfanget torsk utgjør ca. 120.000 tonn. Fisket etter reker i kommersiell skala kan i dag kun foregå med bunntrål.
Det er økende interesse for rekefisket og det kommer flere fartøyer med reketrål inn i Barentshavet for å høste av store anbefalte kvoter – 140.000 tonn for 2021.
Den internasjonale debatten rundt trålfiske er omfattende og berører tema som nevnt over, i dag kanskje spesielt konsekvensene for det biologiske mangfoldet på havbunnen. Den 8. juni i år kunngjorde EU-parlamentet således at man vil vurdere forbud mot fiske med bunntrål.
Dette har sammenheng med EU’s «strategi for biodiversitet 2030». I resolusjonsteksten heter det bl.a.:
«Det er med bekymring man kan konstatere at bunntrål-fiskeriet fortsatt forstyrrer havbunnen i de europeiske farvann.
Trålfisket er kjennetegnet ved, og identifisert av FAO, som den type redskaper som mest bidrar til årlig utkast. Fisket har også den mest skadelige innvirkning på havbunnen, avhengig av fiskeriet og detaljer i fiskeriområdene.»
I EUs strategidokumenter heter det at de «Anmoder Europa-kommisjonen om å utarbeide en definisjon på supertrålere og overveie foranstaltninger for å begrense deres aktiviteter i EU-farvann, særlig forbud mot deres aktiviteter i beskyttede områder.»
Dette bekymrer mange trålfiskere og redere i Europa. Men det er liten fare for at bunntråling blir historie med det første i EU-hav.
Forbudet vil i første omgang bare gjelde spesielt sårbare habitater, dvs. i beskyttede områder og nær kysten slik det har vært praktisert i mange år allerede.
Flere bunntrål-fiskeri er miljøsertifisert, men det klinger surt i ørene hos mange når man kombinerer ordene «bunntråling» og «miljø».
Foruten bekymringer som uttrykt i EU-parlamentets resolusjon, har det vært mye oppmerksomhet rundt en publikasjon i tidsskriftet Nature om oppvirvling av bunn som gir mer utslipp av CO2 enn den internasjonale flytrafikken står for.
Det norske bunntrål-fisket utføres med stadig færre fartøyer med stadig større og tyngre redskaper for å opprettholde effektiviteten til flåten.
I løpet av de siste 20 årene er det blitt vanlig å bruke dobbelttrål i fiske og dobbel- eller trippeltrål i rekefisket. Disse redskapene utgjør flere titalls tonn bak hvert fartøy.
De slepes det meste av døgnet over lange perioder og dekker et areal på 0.4 til 1.5 km² pr. tråltime.
Næringen vil hevde at måten trålfisket har utviklet seg på er nødvendig for å skape lønnsomhet. Kan noen påstå at denne utviklingen ikke er uheldig for det biologiske mangfoldet?
Kan noe gjøres for å redusere bunntrålens negative stempel? Det norske fisket betegnes ofte som mønster for vellykket organisering, regulering og forvaltning. Men endring til det bedre er mulig.
I andre industrialiserte trålfiskerier, f.eks. i USA har det i flere år i Beringhavet (Alaska) vært anvendt bunntrålteknologi som har mindre fotavtrykk. Ikke bare spares miljøet, men drivstofforbruk har gått ned og effektiviteten i fisket har gått opp.
