Fiskeribladet ber politikerne ta mer styring på fordelingsforhandlingene for de pelagiske bestandene. De hevder at fiskerne ikke klarer å se utover nasjonale interesser.
I tilfelle det var ukjent, vil jeg først trekke frem at forhandlingene ledes av Nærings- og fiskeridepartementet, med mandat gitt av fiskeri- og havministeren.
Nasjonale interesser
Og hovedformålet for alle norske forhandlingsdelegasjoner er å ivareta nasjonale interesser. Det inkluderer en langsiktig, bærekraftig bestandsforvaltning.
Etter at Storbritannia forlot EU var de ikke interessert i å videreføre den eksisterende makrellavtalen med soneadgang for Norge. Det er beklagelig. En fordeling som omfatter alle, eller de fleste parter, er nøkkelen til en langsiktig og fornuftig forvaltning. Nå skal forhandlinger om ny fordeling starte opp tidlig i 2022. Dette gjelder både makrell, sild og kolmule.
På norsk initiativ er det nedsatt arbeidsgrupper som skal se på bestandenes utbredelse, og dermed endringer over tid. Dette arbeidet kan bli et viktig underlagsmateriale for disse forhandlingene.
Mangler omforente kriterier
Det at «ingen av de store makrellnasjonene greier å fiske sine makrellkvoter i år» er faktisk av mindre interesse for en fremtidig fordeling. Hovedproblemet er at det ikke finnes omforente kriterier for fordeling av fiskebestander. EU, som nå har et redusert jurisdiksjonsområde etter Brexit, toner naturlig nok ned vekten av sonetilhørighet – det vil si hvor fisken faktisk befinner seg gjennom året.
Mens kyststater som Storbritannia og Norge legger stor vekt på dette kriteriet, og ikke så mye på historisk fiske.
Det er ikke lett å få grep om hva Fiskeribladet egentlig foreslår som løsning på forhandlingene for de pelagiske bestandene. Avisa etterlyser de internasjonale institusjonene, de «må mer på banen, slik samspillet fungerte tidligere. De vil kanskje klare å se en større helhet enn de enkelte lands interesser».
Vanskelig å se
Men det har aldri vært noen «internasjonale institusjoner» involvert i forhandlingene om fordeling av de pelagiske bestandene. Det er også vanskelig å se hvilke institusjoner som kan ta en slik rolle.
Norge har en lang, veletablert tradisjon med at departementet leder fiskeriforhandlingene på vegne av Norge, og næringsorganisasjonene deltar i de forskjellige norske forhandlingsdelegasjonene, som faglige rådgivere. Fiskeribladet foreslår nå å sette hele næringen på sidelinjen. Det er neppe fornuftig. Beslutningene tas av departementet, men vi ønsker god dialog, innspill og synspunkter fra næringsorganisasjonen.
