En nasjons anseelse i verdenssamfunnet henger nøye sammen med hvorledes nasjonen framstår utad både i utenrikspolitikken og på hjemmebane. Norges anseelse i internasjonal miljøvernsammenheng sto vel aldri høyere enn under den tid Gro Harlem Brundtland ledet FNs kommisjon for «Miljø og utvikling» (1989).
Vingeklippede direktorater
I vår tid har ikke Norge slik status. Det gamle Miljøverndepartementet, verdens første sådanne, er devaluert til et Klima- og miljødepartementet der vern er utelatt i navnet, oppgaver fjernet og fagdirektoratene under departementet klart vingeklippet. Det må en tro er en ønsket politikk. Det skaper rom for aktører som ikke på noen måte har miljøambisjoner uansett hvor bærekraftig de selv definerer seg å være. «Bærekraft» kommer som begrep fra FN-kommisjonen nevnt ovenfor. Begrepet er knyttet til ressursregnskapet der et regnskap som går i null eller pluss på naturens vegne er bærekraftig. Andre ikke.
Vegaøyan på Verdensarvlisten
Undertegnede hadde fra Miljøverndepartementet oppdraget (2001–2003) med å få fram nominasjonen for Vegaøyan som aktuell kandidat til Verdensarvlisten. Dette bygget på en fagrapport fra Nordisk Ministerråd (1996) støttet av UNESCO. Disse arbeider var artig arbeid og medførte interessante prosesser. Med nominasjonsdokumentet som ble oversendt UNESCO fra Miljøverndepartementet fulgte en intensjonsavtale utarbeidet av undertegnede på bakgrunn av den gode stemning i prosessen. Denne intensjonsavtalen er siden av nye krefter, s.k. kraftsosialister på Vega (ordfører Møller) og i Fylkesrådet i Nordland (Norvoll) tolket som fanden leser bibelen. Det er høyst bemerkelsesverdig at disse folkevalgte størrelser har som mål å ødelegge verdensarven med oppdrett og dermed sette miljøverdiene i spill.
Vegaøyan utgjør en fjert i havet/av vår lange kyst, og om ikke dette lille verdensarvområdet skal kunne få lov til å gå fri for oppdrett, ja da kan vel knapt noe annet gå fri. Det er også høyst bemerkelsesverdig at Fylkesrådet tiltar seg en utenrikspolitisk rolle samt gjør vedtak før konsekvensvurderinger er gjort. Å gjøre konsekvensvurderinger bare knyttet til ærfugl er for øvrig en forenklet avsporing.
Lang vei å gå
Det synes å være med nye selvdefinerte spilleregler man tar seg til rette. Det kan synes som nasjonalstatens moralske ansvar kan undermineres og settes på spill av slike lokale karer, og en må spørre seg hvilken anstendighet og dannelse i politikken disse representerer. Svaret på framtidig miljøpolitikk vil ikke bli gitt av slike.
For ordens skyld: undertegnede er ikke noen prinsipiell motstander av oppdrett, selv om næringen har en lang vei å gå for å bli på ordentlig bærekraftig og stueren på flere vis. Den veien tror jeg faktisk inntil flere i næringen innser selv. Det hviler et stort miljøansvar på dem som slipper til i vår største allmenning, havet. I allmenninger på land ville det aldri gått an å oppføre seg på rabiat vis.
