På klimaarenaen er rekordene til å gråte over. Dessverre markerer Norge seg svært negativt på denne arenaen.
2020 var det varmeste året målt på kloden.
I dagens situasjon der det haster å finne alternativer til fossil energi, gjør Norge rekordstore investeringer i olje og gass. Når den nye presidenten i USA innstendig oppfordrer alle medlemslandene i Arktisk Råd til å midlertidig forby oljeboring i Arktis, åpner regjeringa opp for oljeaktivitet mye lenger nord i Barentshavet enn noen gang tidligere. Olje- og energiminister, Tina Bru, slår fast at all olje og gass skal opp og har nettopp delt ut 61 nye letelisenser til oljeselskapene og hun lover mange flere.
Klimaplaner og internasjonale avtaler forplikter Norge til å redusere klimagassutslippene, men regjeringen holder, i all hovedsak, olje og gass utenfor. Norsk olje og gass skal ikke kobles til global oppvarming, og forslaget til klimaplan innrettes deretter. En ny generasjon skal bindes til oljemasta.
FNs klimapanels advarsel om miljøkatastrofe, uoppfylte klimaforpliktelser og forskernes råd preller av: Oljealderen i Norge fortsetter som om klimaproblemer og CO₂ hører til på en anna klode. Samtidig går den globale oppvarminga adskillig raskere enn det klimaforskernes beregninger forutså.
Morgendagens helter av alle slag er de som får miljøproblemene i fanget. Oppvasken de tvinges til å ta, tårner seg opp. Mot og krefter vil kreves for å takle nye klimaødeleggende rekorder. Vi er i ferd med å la kommende generasjoner arve et økologisk konkursbo.
Barns rett til en levelig klode er de voksnes ansvar generelt og Stortingets ansvar spesielt. I Høyesteretts dom i klimarettssaka ble Staten frikjent; det er Stortinget som ifølge Grunnlovens paragraf 112 skal «sikre etterslekten et miljø og en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» Dette er et politisk og et moralsk ansvar som regjering og stortingsflertall svikter.
Ta ansvar! Klimakrisa går ikke over – den vokser og vi har dårlig tid.
