Tirsdag 23. november publiserte Fiskeribladet en kronikk fra Christoffer M. Nielsen under tittelen «Svak styring av Mattilsynet og konsekvensene». Her fremmer han flere påstander om at Mattilsynet vanskeliggjør eksport av næringsmidler til tredjeland.

Mattilsynet ønsker å komme med noen oppklaringer om hvordan vi jobber med markedsadgang for norske varer til utlandet.

I sin kronikk viser Nielsen til følgende uttalelse fra Mattilsynet:

«Når Mattilsynet forhandler på vegne av Norge med andre land om eksport av næringsmidler er målet å oppnå at importlandet aksepterer det norske systemet for produksjon og eksport av trygge næringsmidler».

Nielsen mener denne uttalelsen viser at Mattilsynet ikke har tilstrekkelig kunnskap om internasjonalt regelverk, og at det er importlandets regelverk, ikke det norske regelverket, som skal legges til grunn for vurderingen av om en vare er skikket for eksport eller ikke. Vi mener tolkningen av uttalelsen er feil, og ønsker å presisere hva vi legger i den.

Malin Elisabeth Florvåg, seksjonssjef for internasjonalt samarbeid ved Mattilsynets hovedkontor. Foto: Willy Hauge (arkiv)

Når en vare produseres i en virksomhet som er godkjent av Mattilsynet, og norske regler følges, oppfyller varen strenge kriterier for mattrygghet. Reglene som ligger til grunn for produksjon av norsk mat er i all hovedsak basert på EU sine regler gjennom EØS-avtalen. Det gjør at produkter fra godkjente virksomheter i Norge fritt kan omsettes i både Norge og innenfor EØS-området. Vi mener også at disse produktene kan eksporteres til land utenfor EU/EØS.

De fleste importland aksepterer norske varer når de er produsert innenfor våre rammer for matproduksjon. Dette gjør at mange norske produkter kan eksporteres uten at de får ekstra krav ut over norsk regelverk, og det er bra!

Noen ganger stiller importland krav som er strengere enn vårt regelverk, såkalte særkrav. Da må produsentene og Mattilsynet gjøre tilpasninger for å imøtekomme disse kravene. For eksempel gjør vi dette ved eksport av laks til Australia, fordi Australia stiller særskilte betingelser til noen fiskesykdommer. Eksempler på andre land som stiller særkrav av ulik art, og som vi eksporterer til, er Kina, New Zealand, Sør-Korea, Brasil, Chile, og Israel.

I dialogen med importlandene er målet vårt å skape tillit til det norske regelverket og vårt kontrollsystem, slik at norske bransjer kan eksportere produktene sine uten ekstra byrde.

Når vi jobber for å oppnå at importlandet skal akseptere det norske systemet for produksjon og eksport av trygge næringsmidler, handler det altså ikke om manglene forståelse for internasjonalt regelverk, men at vi jobber for å sikre at norske produkter er ansett som trygge og at kravene fra importlandene skal være så like som mulig. Da blir det enklere for norske produsenter å eksportere sine produkter til land utenfor EØS-området.