– På tide å lytte til andre stater i forhandlingene om makrell

Det volder bekymring at det for tiden ikke er noen overenskomst mellom kyststatene i Nord-Atlanteren om andelsfordelingen av makrell, sild og kolmule. Dette er imidlertid ikke en oppgave som forsvinner, og det ansvar som de berørte stater har, er stort.

Det er derfor nødvendig å få til en avtale slik at fiskebestandene kan bli utnyttet på en bærekraftig måte.

Det årlige møtet mellom kyststatene om makrell ble nylig avsluttet uten at det lyktes å komme fram til en avtale. Det ligger i sakens natur at det blir spurt om hva det er som er årsaken til mangelen på avtale.

Svaret er kanskje ikke så enkelt, men like fullt. I uken før det årlige makrellmøte publiserte Audun Maråk, daglig leder i Fiskebåt, interessante artikler her i Fiskeribladet og Fishfocus der han spesielt luftet sine bekymringer for mangelen på avtale om makrell. Det må man si seg enig i.

For alle dem som leste artiklene, må det imidlertid være klart hvorfor det ikke hadde lykkes å komme fram til en avtale. Og dersom man går ut fra at Fiskebåts daglige leder gjengir holdningen til den norske stat, har Norge rett og slett ingen vilje til avtale.

Noen kan synes at denne slutningen er noe krass, men den slår mot oss. I Maråks artikkel hevder han det er en forutsetning for avtale at den bygger på sonetilhørighet. Norge er ikke villig til å diskutere noe annet.

Etter min mening er dette en skadelig tilnærming når det gjelder å forhandle i god tro, og på en slik måte at det er sannsynlig at en avtale blir inngått – og ikke mindre, at det blir en avtale som holder på sikt. Stabilitet er nemlig en nødvendig forutsetning for et rasjonelt fiske, og derfor er det gunstigst å inngå langsiktige avtaler.

Norge nekter rett og slett å innse at sonetilhørighet aldri kan bli det eneste kriteriet, selv om det kan være en viktig bit i et større puslespill.

Kort sagt består sonetilhørighet i at det tas utgangspunkt i hvor stor del av en fiskebestand finnes i de enkelte staters fiskerisone, og etter omstendighetene veid mot den tid som bestanden befinner seg i de berørte staters fiskerisone.

Noen kan synes at dette er en rettferdig og enkel tilnærming, men slik er det imidlertid som oftest ikke. Sonetilhørighet neglisjerer rett og slett vesentlige faktorer. Fiskebestander endrer støtt og stadig sin vandring i havet, og det på grunn av for eksempel de påvirkninger på miljøet som høyere sjøtemperatur har.

Det er derfor ikke mulig på en uomtvistelig og nøyaktig måte å finne ut hvor fiskebestandene befinner seg, samtidig som det også er problematisk å evaluere og samordne de opplysningene som foreligger fra en tid til en annen.

Bestandens plassering i dag kan være en helt annen enn det den var for ett, fem eller ti år siden, og den gir ingen sikre opplysninger om fremtidige plasseringer. I tillegg er det også et faktum at usikre og mangelfulle måledata kan føre til store unøyaktigheter i evaluering og beregning.

Dette utgjør en del av det feilgrep det er å kun støtte seg på sonetilhørighet, og en garanti for konflikt både nå og i fremtiden.

I tillegg er det ikke et mindre feilgrep at sonetilhørighet på ingen måte tar hensyn til hvor bestanden gyter, hvor den vokser opp, hvor den leter etter føde og blir tyngre, hva statene bidrar med til nødvendige undersøkelser av bestanden, hvor avhengige de enkelte stater er av fisket etter bestanden, eller hvor den helst kan fiskes og på den måten være best egnet til å skape verdier; for å ha nevnt noe.

Dette har Island gjentatte ganger gjort oppmerksom på; det har også forskere gjort, gang på gang.

I tillegg til det førnevnte bør det legges til at det dessverre ikke finnes beregninger eller kriterier som automatisk fastsetter de enkelte staters fangstandel. Det er derfor alltid nødvendig med en evaluering av avtalestatenes interesser.

I betraktning av dette er det åpenbart at Norges vilje til avtale er liten. Norge er ikke villig til å forhandle med mindre andre kyststater bøyer seg for Norges svært så mangelfulle premisser.

De beste avtaler blir vanligvis inngått når gjensidig tiltro og tillit er det man retter seg etter ved utarbeidelse av avtalene. I lys av det daglig leder i Fiskebåt har skrevet, vil jeg oppfordre Norge til å ta et skritt tilbake og gi andre stater anledning til å legge sine synspunkt på forhandlingsbordet.

Selv om oppgaven er komplisert, er jeg overbevist om at med økt forståelse for alle de berørte staters synspunkt, vil vi lykkes i å komme fram til en avtale som vil gi alle kyststater økte fremtidige verdier. Ett er i hvert fall sikkert, med uendret tilstand vil alle før eller siden tape.