Det var nettopp politikeren som 12. september 2003 bøyde av for industrieide trålerredere sitt krav om å gjøre om trålerkonsesjoner på dispensasjon fra deltagerloven til tilbudsplikter. Det ble gjort av daværende statsråd Ludvigsen fra Høyre, uten at det var ute på høring, ikke oppe i statsråd eller diskutert i Stortinget. Han bare gjorde det ei ettermiddagsstund etter påtrykk fra organisasjonen til rederne.

Seien, til eksempel som var en selvfølge i likhet med torsken, var plutselig borte fra industrien i nord. Siden har temaet om trålerplikter vært en verkebyll for alle involverte.

Det manglet ikke på reaksjoner fra en rekke lokalsamfunn, den gang som nå. Derfor er kritikken mot initiativet fra en rekke kystkommuner, regionråd og fylkeskommuner bak mål og respektløst av så vel Lerøy som Nergård. Konsernene føler seg forbigått og påstår at prosessen har foregått bak lukkede dører. Tvert imot så har det foregått åpent, demokratisk og profesjonelt med faglig og dokumenterbar argumentasjon som ballast.

Hvis det er noen som har kjørt prosesser bak gardinen over tid, så tenker jeg sutrekoppene hos Lerøy og Nergård kan titte seg i speilet. At initiativet til kystordførerne virker støyende og upassende på styrerommet i Bergen og på Island for så være.

Ordføreren i Hadsel har i likhet med ordføreren i Bø deserterte fra rapporten de selv var med på å få utarbeidet. De har altså kommet Lerøy og Nergård i møte. Ordføreren i Bø følte seg plutselig kuppet i egen prosess og ordføreren i Hadsel ville avvente Lerøy sin reaksjon.

Når Lerøy nå har svart (Blv.no og i Nordnorsk debatt) skjønte plutselig ordføreren i Hadsel at Lerøy var den troverdige, øvrige sto til stryk. Så hvorfor denne harmen over politikeren fra Lerøy?

De to forannevnte ordførere er begge fra Høyre. Varaordføreren i Senja er også Høyre-mann. Da saken var til behandling i Senja kommunestyre støttet han, i likhet med Sp-ordføreren, helhjertet opp om de industrieide trålerrederne.

Det rant trusler. Nergård og Torvanger var jo på rømmen – hvor ble ikke nevnt. Kanskje Senja-ordføreren fra Sp var redd de skulle rømme til Bø med fisken.

1,35 konsesjon av fisken Nergård har tilhører jo i Bø kommune. Der hvor Nergård har glemt skrutrekkeren, etter å ha sanert det som var. Kanskje hadde Nergård en idé om å komme tilbake, om ikke annet for å hente skrutrekkeren.

I rikets sal i Senja kommune stilte politikeren opp helhjertet for Nergård, Lerøy med, liketil tverrpolitisk, H-SP og AP. Kan det gjøres bedre? Klagesangen fra Lerøy over politikeren fremstår uforskammet.

Forutsatt at varaordfører Sivertsen i Senja kommune ble sitert rett i referatet i Kyst og Fjord, benevnte han det å innføre ens prising av tilbudspliktig trålfisk, enten den blir tilbudt fersk eller frossen som å gå tilbake til 70 tallet.

På 70-tallet hadde man ikke pliktig trålfisk, heller ikke frossen. Men man hadde lokalpolitikere med støvlene godt plantet i lokalsamfunnet. Det var lokalsamfunnet man løp ærend for, ikke investoren utenfra.

Hva som tilsier at en pliktig fisk, øremerket til et anlegg eller kommune, skal være mer verdt som frossen enn fersk, når den tilbys, gjenstår fortsatt å få forklart. At den blir mer verdt i det globale markedet, ja det skjønner vi, men varaordfører Sivertsen skjønner neppe sammenhengen og bakgrunnen for de pliktige redernes vrede over å få ett og samme prisregime på pliktig råstoff, uansett tilstand ved levering. Her mangler det nok kunnskap.

Er målet mer helårsaktivitet for industrien i nord, er frossenfisken fort mer verdt som råstoffbase enn ferskfisken, men forutsetninga må være at den følger prisen i det nasjonale råstoffmarkedet basert på ett og samme prinsipp. Slik organisasjonene i næringa er enige om.

Det er synd at nettopp dette virker å drukne i debatten om ferskfisk og bonussystemer fra pliktige trålere.

En ytring fra Arild Hausberg i Ap og et innlegg fra Herbjørg Valvåg i Senja SV, har gjort at så vel Lerøy som Nergård nærmest har gått bananas i sin sutring over hvor tøvete og lite reflekterte politikeren er. Den massive støtten over tid til Lerøy og Nergård, fra nettopp politikeren, glemmes.

Det å skjønne og forstå hva dette dreier seg om gjelder tydeligvis kun dem som følger pipa til Lerøy og Nergård.

Lerøys samfunnskontakt skriver videre mye om deres fortreffelighet med å bygge samfunn rundt om, ingen grunn til å trekke det i tvil, men er det noe som er spesielt for Lerøy. Det skulle for øvrig bare mangle, når en har fått seg tildelt over 30 trålerkonsesjoner, Nergård 13, fra fellesskapet, nettopp i den hensikt. Det Lerøy, Nergård også for så vidt har fått til, er jo ikke på tross av, men på grunn av politikerens goodwill i en rekke lokalsamfunn.

Lerøy og Nergård fremstår som bortskjemte. De er seg selv nærmest. Realiteten er at de som er blitt minst sviktet og har minst grunn til å sutre over politikeren, er Lerøy og Nergård.

De som derimot har grunn til å klage, er de lokalsamfunn langs kysten som er blitt ofret av politikeren som har kommet den industrieide trålerrederen i møte på veien fra opprinnelsen/hensikten med konsjonsbelagte industrieide trålere, over til tilbudsplikt og nå ønsket om fristillelse fra noen.

Særlig tragisk er det å registrere at også Lerøy skyver mannskapet foran seg i sin argumentasjon mot forslag for endringer i prisfastsetting. Men argumentasjonen var den samme i 2003 når reaksjonene kom på Endringer fra trålerkonsesjoner til tilbudsplikt. Her søkte de industrieide rederne støtte liketil fra Sjømannsforbundet.

Det kan være mange som har behov for bedre fordeling av verdiskapingen, landanleggene til Lerøy kan fort være et slikt tilfelle.

Ser man til Bø kommune, får man se i praksis at Lerøy og Nergård ikke har noen grunn til å klage, verken på lokalpolitikeren eller sentralpolitikeren. De har gått til dekket bord. Bø kommune var Vesterålens største fiskerikommune langt utpå 1980/90 tallet. Det hele er sanert. Det startet i 1994 med en trålerkonsesjon som i dag disponeres av Lerøy.

2,35 (2,25) trålerkonsesjoner er vekk. Det samme er flere titall arbeidsplasser på to anlegg som begge produserte hvitfisk og pelagisk.

For en som vokste opp på kaia med tungeskjæring som startkapital til en DBS Junior til den nette sum av kr 385,- har utviklinga vært tragisk å registrere. Man lærte seg at realkapitalen ga grobunn for mangt i lokalsamfunnet. Ikke minst lærte man seg å respektere realkapitalens betydning som anker for å bygge samfunnet videre. Bordet var dekket av naturgitte fortrinn fra fisk som igjen hadde bygget kompetanse og miljø gjennom generasjoner.

Politikeren ville det imidlertid annerledes for Bø kommune og andre lokalsamfunn med. Lerøy og Nergård har all grunn til å bukke og takke, gi politikeren honnør for støtten, alt annet vil være uforskammet.

Innlegget var først publisert hos Nordnorsk debatt (red.anm.).

Les også