Jeg har i grunnen sluttet å lese Fiskeribladets leder, for å spare litt unødig hjertebank, men jeg registrerer at det

deles et noe underlig fremsatt skråblikk over at det er betydelig interesse , utlyst av Nærings- og fiskeridepartementet, tidligere i år.

Jeg hadde opprinnelig ikke tenkt jeg skulle ta del i noe ordskifte omkring dette, men nevnte lederartikkel mener jeg kunne trenge både en god dose realitetsperspektiv, og litt nyanse tilført.

En suksesshistorie

Norsk fiskerinæring er en suksesshistorie.

Vi er en divers næring, og i fellesskap driver vi i dag kontrollert høsting og uttak fra alle trofiske nivå i næringskjeden, fra krill i bunn, til våre største sjøpattedyr i topp, -og stort sett alt der imellom.

Hvordan kom vi så hit?

Veien var nok humpete, men fellesnevneren i historien vår er såre enkel;

Kystens folk så et potensial. De dro ut på «det baarute havet», de leitte, de prøvde og de feilet. I noen tilfeller kom det intet vettugt ut av det, mens det i andre tilfeller ble skapt ny næringsvirksomhet, aktivitet og utvikling i kystsamfunnene våre, til glede for både fellesskapet, og de aktørene som våget å både tro og satse.

Carl Aamodt, reder og eier av selskaper Aamodt Fiskeri AS Foto: KJERSTI KVILE

Strengt regulert

Våre kommersielt viktige fiskerier er i dag stengt regulerte. Vernet om grunnkapitalen vår er heldigvis altoverskyggende. Vi er, og skal være, føre-var når vi høster av nasjonalkapitalens rente, på alle nivå.

I nyere tid er derfor hele vår nasjonale høstningsaktivitet, til enhver tid basert på vitenskapelige og faktabaserte løpende vurderinger.

Vi har lov å synse litt underveis, men vi lever i et faktabasert velfungerende samfunn – noe jeg opplever at de fleste seriøse aktører anerkjenner, både når vi skal ned, og når vi skal opp.

Våre kommersielt viktige bestander er i dag i stor grad allerede utnyttet til det fulle. Vi tar nasjonalt ut cirka 2,5 millioner tonn av økosystemene våre årlig, slik vi har gjort relativt stabilt de siste 20 årene, og det er intet som tilsier at de i dag kommersielt viktige bestandene samlet sett bør beskattes hardere. 

Større verdiskaping

Globalt er vi snart 8 milliarder mennesker, med en netto årlig tilvekst på cirka 100 millioner sjeler, med det betydelige proteinbehovet dette fører med seg, hvert eneste år. Som privilegert havnasjon er vi både i en positiv særstilling, og har et særskilt forvalteransvar.

Både som næring og som havnasjon, har vi en målsetning om å betraktelig øke verdiskapingen fra de blå næringene våre, i årene som kommer.

Det foreligger et betydelig innhentet kunnskapsgrunnlag, fremskaffet over snart 20 år, til grunn, når forskningen vurderer at høsting av rødåte med en nøktern og føre-var tilnærming, vil kunne være en naturlig del av den økte verdiskapingen, slik som for eksempel også mesopelagiske arter, alger og tare gjerne også vil kunne vise seg å være. 

Vurderingene av hvor i næringskjeden vi bærekraftig skal kunne høste, og hvor vi skal så, er heldigvis godt vitenskapelig funderte og kunnskapsbaserte, og ikke styrt av hverken våre eller andres følelser.

Bane vei

Slik er realitetene. Det er derfor betenkelig at lederen i landets største fiskeriavis ikke syntes å se dette større bildet, men heller velger å nærmest harselere over at det finnes 30 aktører som er villige til å risikere kapitalen sin, for å kanskje kunne få lov å bane vei for, og utvikle det som kan bli en del av morgendagens fiskerinæring, og slik være med å løfte oss alle videre. Det syntes lite konstruktivt.

Øystein Hage: Du må være grei å løfte blikket!

Som næring må vi fokusere på å utvikle oss videre på de områder hvor det er bærekraftig, og mulighet for det, i tett samarbeid med forskningsmiljøene som, om vi liker det eller ikke, jo er det tetteste vi kommer på fasiten, i vurderingen av ethvert uttak av enhver bestand.