Det nasjonale programmet for overvåkning av rømt oppdrettslaks rapporterer synkende antall og andeler av rømt oppdrettslaks.
Går til grunne
I de store lakseelvene i Trondheimsfjorden ble det registrert 10 oppdrettslaks blant 2090 undersøkte laks i 2018. Blant 6628 laks fra 32 elver i Nord- og Midt-Norge ble det funnet 59 rømte oppdrettslaks (0,9 prosent, eller 1,8 rømlinger per elv). Det er ingen proporsjonalitet mellom antall rømte oppdrettslaks og antallet vi finner i elvene. De aller fleste rømte oppdrettslaks går til grunne ganske kort tid etter at de rømmer.
Hypotesen er at færre rømlinger i elvene skyldes avl. Oppdrettslaksen er nå i avlsgenerasjon 12. For hver avlsgenerasjon blir oppdrettslaksen bedre tilpasset et liv i merder, og dårligere tilpasset et fritt liv i naturen. Derfor dør de aller fleste rømt oppdrettslaks lenge før de blir kjønnsmodne og kan formere seg.
Taper trolig konkurransen
Risikoen for at oppdrettslaks kan krysse seg med villaks og få levedyktig avkom var vesentlig større for noen tiår siden, for eksempel da den var i avlsgenerasjon 5. På den tiden hadde oppdrettslaksen mange flere av villaksens egenskaper i behold, og greide seg mye bedre i naturen. Oppdrettslaksen har i dag liten evne til å unngå predatorer, og blir sannsynligvis spist i løpet av kort tid. Den har dessuten mistet evnen til å søke til ferskvann for å gyte, kanskje fordi den har mistet filopatrievnen, det vil si evnen til å søke tilbake til sin hjemmeelv. Oppdrettslaks har jo ingen hjemmeelv. Rømlinger taper trolig i konkurransen på gyteplassene. Mest sannsynlig er oppdrettslaks i praksis nå reproduktivt isolert fra villaks.
Naturlig seleksjon
Mens krysninger mellom rømt oppdrettslaks og villaks blir stadig sjeldnere, sørger naturlig seleksjon for å renske ut eventuell negativ genetisk påvirkning av villaksen som, i tilfelle den eksisterer, kan ha oppstått for mange år siden. Den såkalte IBSEM-modellen tilsier at det tar bare et par generasjoner å renske ut skadelige genvarianter når den negative påvirkningen opphører, hvilket i praksis betyr når innslaget av rømt oppdrettslaks er mindre enn 20prosent. Prosjektet Quantescape2, som Hindar leder, kommer sannsynligvis til å publisere resultater som støtter dette.
Metodene som brukes til å påvise såkalt genetisk introgresjon skiller ikke entydig mellom reell innkrysning av genetiske profiler med opphav i oppdrettslaks, genetisk drift, epigenetiske effekter, og effekter av forsterkningsutsettinger. Alt dette er i praksis sauset sammen, men all endring utlegges av Hindars miljø som genetisk forurensning forårsaket av oppdrettsnæringen.
Vil aldri nå målet
Bevaringsgenetikkens mål er ikke å verne en tilstand, men å legge til rette for at evolusjonære krefter kan virke i enheter som er store nok til at det eksisterer tilstrekkelig genetisk variasjon. Mellom halvparten og en tredjedel av norske elvestammer er så lite tallrike at de trenger påfyll av variasjon. Dette får de gjennom det som misvisende kalles feilvandring, og som bør beskrives som streifing. Det er små genetiske forskjeller mellom laksestammer i samme geografiske region.
Oppdrettsnæringen har en 0-visjon for rømninger. Næringen kommer aldri til å nå dette målet, selv om den skulle finne på å flytte inn i lukkede anlegg. Den bør i stedet kommunisere en 0-visjon for påvirkning. Dette målet er sannsynligvis allerede nådd.
