Forfatter og skribent Nils Christian Geelmuyden har nylig publisert en kronikk om oppdrettslaks i
.
Å stille kritiske spørsmål er noe av det viktigste man gjør. Men man bør også slutte å stille de samme spørsmålene om igjen når man faktisk har fått gode svar. Geelmuyden har nå gjentatte ganger, og over flere år, fått de samme påstandene avvist og kritisert fra et så godt som samlet fagmiljø. Likevel fortsetter han å repetere dem, uten så mye som en nyansering. Det er både uærlig og uheldig.
Omega-3
Vi har tatt for oss noen av de mest sentrale argumentene hans, som vi mener er i direkte konflikt med både faglige konsensus og tilbakemeldinger han har fått tidligere.
– det er lite omega 3-fettsyrer i oppdrettslaks
Det stemmer at det på grunn av overgangen til et mer plantebasert fôr er mindre omega 3 i oppdrettslaks nå, cirka halvparten så mye som for 12 år siden. Likevel er fisken næringsrik. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) sine beregninger fra 2014 viser at ett måltid oppdrettslaks i uken dekker omega 3-behovet for et voksent menneske. Det er også verdt å merke seg at siden oppdrettslaksen er fetere enn villaksen, så inneholder den faktisk ofte mer omega-3. Dette har Geelmuyden blitt fortalt. Flere ganger.
Miljøgifter
– oppdrettslaksen inneholder for mye gift, både fra sprøytemiddelrester i fôret og miljøgifter.
Undersøkelser av sprøytemiddelrester i råvarer til fôret viser at det er svært lave nivåer – til tider så lave at det ikke er mulig å påvise en forekomst i det hele tatt.
Innholdet av miljøgifter i norsk oppdrettslaks har sunket de siste årene, nettopp på grunn av overgangen til et mer vegetabilsk fôr. Siden 2006 er innholdet av PCB, dioksiner og kvikksølv redusert med 70 prosent. Beregninger viser at man kan spise over ett kilo oppdrettslaks i uken uten å få i seg helseskadelige mengder med miljøgifter. Faktisk er det nå MER miljøgifter i villaks enn i oppdrettslaks. Dette har Geelmuyden blitt fortalt.
Det meste av mat – også den som er usprøytet og «naturlig» – inneholder stoffer som kan være helseskadelige i store nok doser. Dermed er det mengdene som er det viktige når man skal gjøre en risiko- og nyttevurdering. Dette aspektet ser ikke ut til å være en del av Geelmuydens vurderinger overhode. Tilsynelatende mener han at enhver forekomst av gift, uansett hvor liten, betyr at dette er noe man bør styre unna. En tilnærming han gjentatte ganger er blitt kritisert for (for eksempel her, her, her, her, her og her).
Nordmenn er sykere?
– vi blir syke av miljøgifter i maten. Nordmenn er på verdenstoppen i kreft og diabetes
Vi er også på verdenstoppen i forventet levealder. Jo lengre man lever, jo større er sjansen for å få sykdommer som kreft. Norge er ikke et særtilfelle her, i snitt har industrielle, rike land høyest forekomst av kreft. Diabetesforekomsten er slett ikke høy i Norge sammenlignet med store deler av verden. Det er heller ikke påvist noen sammenheng mellom disse sykdommene og oppdrettslaks. Dette har Geelmuyden blitt fortalt.
Forskningen
– hverken forskningen eller Mattilsynet er til å stole på
Geelmuyden hinter til at det foregår mye lureri i bransjen. Men eksemplene hans er ingen god dokumentasjon. Det han kaller en «skreddersydd spesiallaks» brukt til å manipulere forskningsresultater og deretter myndighetenes kostholdsråd, var en laks som hadde fått den type fôr forskerne – helt riktig – antok at ville være i bruk noen år senere; med høyere vegetabilsk og lavere marint innhold. Studien var ikke relatert til kostholdsråd (som utarbeides av summen av tilgjengelig forskning, ikke enkeltstudier).
Han hevder også at Mattilsynet bevisst tar prøver fra fisken på steder hvor forekomsten av giftstoffer er lav. Anne-Katrine Lundebye ved Havforskningsinstituttet (HI), svarer Skepsis med at prøver tas ved «Norwegian quality cut (NQC) som er et standard snitt, og forskning viser at det gir representativt innhold av fettløselige miljøgifter sammenlignet med hel laksefilet».
Dødelighet
– dødeligheten og medisinbruken blant oppdrettslaks er svært høy
Geelmuyden hevder at en femtedel av laksen dør før den slaktes, og at ingen annen form for animalsk produksjon har like høy dødelighet. Det er feil. Dødelighet for laks er i snitt 14,7 prosent. Til sammenligning er dødeligheten for lam 18,53 prosent. For svin er den rundt 14 prosent. Dette har Geelmuyden blitt fortalt, allerede i 2006. Veterinærinstituttet, Mattilsynet og næringen er enig i at dødeligheten er for høy, og det er noe det jobbes kontinuerlig med. Sykdomsproblemene og medisinbruken i næringen er redusert og bedret de siste årene. Dette har Geelmuyden blitt fortalt. Gjentatte ganger.Flere ganger. Mange.
Han har også fått tilbakemeldinger om at dødelighet er et langt mer komplisert tema enn hans argumenter gir inntrykk av, og at hans antagelser ofte ikke stemmer. Dette har han blitt fortalt i 2007, 2007, 2008, 2008, 2013, 2013, 2014 og sist i 2014.
Den svært tendensiøse ordbruken til Geelmuyden er et problem, og det bekymrer oss at kronikker som dette kan få folk til å velge vekk næringsrike og trygge matvarer. Selv mener han at mye av forskningen på sjømatområdet minner om humbug, men mange av hans eksempler er altså enten feil, feiltolket, eller tatt ut av kontekst.
«Jeg opplever det som forståelig at opplyste mennesker velger å spise noe annet enn oppdrettslaks», skriver Geelmuyden avslutningsvis.
Vi opplever det derimot som rimelig uforståelig at Geelmuyden, og hans publiseringskanaler, velger å bekymre opplyste mennesker helt unødvendig.
