– Fiskeribladets misvisende artikler om reker og oppdrett

Fiskeribladet publiserte flere artikler i sommer og høst, hvor det ble stilt spørsmål ved oppdrettsindustriens negative effekt på kystrekebestander som følge av forbruk og utslipp av avlusingsmedikamenter.

«Hvordan kan enkelte fjorder full av havbruk blomstre videre som rekefjorder, men fjorder uten havbruk kan være like frie for reker», var et spørsmålene Fiskeribladet stile i den første artikkelen «Havbruksnæringa kan ha fått ufortjent skyld for kystreke-døden».

«Kollaps i rekefisket»

Som et eksempel nevner Fiskeribladet Porsangerfjorden og Tanafjorden, som ble stengt for reketråling i 1972.

Fiskeribladet gir inntrykk at stengingen skyldes kollaps i rekefisket. Sannheten er at rekefisket ble stengt grunnet høy bifangst av andre fiskearter og fiskeyngel, fordi det den gang ikke var utviklet rekerister som skilte ut bifangsten.

Stor fangst i «oppdrettsfjorder»

Dernest skriver Fiskeribladet at det i 2018 ble landet over 10 tonn med reker i Porsangerfjorden, til tross for at Grieg Seafood etablerte lokalitet 10652 Vedbotn i ytre del av fjorden i 2017.

Et søk på Barentswatch sin database for medikamentbruk viser at det på 10652 Vedbotn ble gitt én fôrbehandling med emamectin benzoat i uke 40, 2018, og en badebehandling med azametiphos og deltametrin i uke 24, 2019.

I Tanafjorden finnes det ikke lakseoppdrett, og følgelig er det heller ikke brukt avlusingsmedikamenter.

Mye medikamentell avlusing

Forholdene er med andre ord fjernt fra det mange rekefiskere har opplevd. Eksempelvis i ICES-felt 0618, hvor rekefisker Tor Inge Larsen opererer.

I perioden 2011–2019 er det ifølge Mattilsynet utlevert avlusingsmedikamenter 465 ganger til 26 oppdrettslokaliteter i 0618.

Hydrogenperoksid er skrevet ut 155 ganger, hvor samlet mengde utgjør 8,45 millioner kg. I snitt utgjør det 54,5 tonn hydrogenperoksid per behandling.

Kombinasjonsbehandlinger

Azametiphos og deltametrin er i den samme tidsperioden skrevet ut 149 og 130 ganger, hvorav 106 ganger til samme lokalitet, samme dag. Det er derfor nærliggende å anta at det dreier seg om kombinasjonsbehandlinger, som er ekstremt gifter for reker.

Virkestoffene teflubenzuron og diflubenzuron er skrevet ut henholdsvis 20 og 10 ganger, hvorav 18 ganger på lokaliteter som ligger fra 84 m til 951 m fra rekefelt.

Med hjelp fra Tor Inge Larsen har jeg laget et kart som viser ødelagte (svarte) og aktive (rosa) rekefelt. Man kan se at det er rekefeltene i det mindre oppdrettsintensive området i nordøst som fremdeles er aktive.

Reker – forskjellig genetikk

Fiskeribladet antyder i sin artikkel at det er temperaturøkning i havet som er årsaken til fallende rekebestander. Som grunnlag bruker journalisten HIs overvåkningsrapport for Barentshavet, hvor forskere skrev at høyere temperaturer hadde flyttet deler av rekebestanden i nordøstlig retning inn i russisk sone.

Problemet er bare at rekene i Barentshavet og kystreker sør for Finnmark tilhører genetisk forskjellige bestander, som trives best i forskjellige sjøtemperaturer.

Temperaturdataene som Fiskeribladet presenterer viser kvartalsvis gjennomsnittlig modellert sjøtemperatur på 11 gps-koordinater langs kysten. De viser også stigende sjøtemperatur i Porsanger og Tanafjorden frem til 2018, hvor Fiskeribladet hevder rekefisket er godt.

Uansett er det ikke urimelig å anta at temperaturdataene Fiskeribladet viser til danner et altfor tynt kunnskapsgrunnlag. Måledataene er for få.

Ukentlige temperaturmålinger som rapporteres per akvakulturlokalitet og legges ut på Barentswatch, viser at den gjennomsnittlige differansen mellom høyeste og laveste temperatur per uke i ICES felt 0618 er nesten 2 grader Celsius.

Jeg vil tro at det i minst like stor grad er lokale temperaturforskjeller ved bunnen av våre fjorder.

Misvisende om fangst og medikamentbruk

I artikkelen «Mente rekene var borte etter lusemiddelutslipp. Fangstatistikken sa noe annet», presenterer Fiskeribladet Råfisklagets fangstdata for ICES 0618, og antall behandlinger med hydrogenperoksid ved 7 lokaliteter.

Hvorfor inkluderer ikke journalisten bruk av alle avlusingsmedikamenter på de andre 19 lokalitetene? Hvorfor oppgir han ikke hvilke lokaliteter han har hentet data fra? Diagrammet han presenterer har ingen opplysningsmessig verdi, utover å gi kredibilitet for Fiskeribladets artikler.

Når det gjelder presenterte fangsttall for reker, stemmer disse overens med data fra Råfisklaget. Dessverre har Råfisklagets data i flere tilfeller vist seg å være uriktige, grunnet feilregistrering hos fiskemottakene.

Manglende kunnskapsgrunnlag

Ifølge Tor Inge Larsen er Råfisklagets fangstdata feil i perioden 2009–2012. Dette informerte han også journalisten om. Åpenbart har det ikke vært viktig for Fiskeribladet å kvalitetssikre publiserte data.

Årlig rekefangst i ICES 0618, Råfisklaget (blå linje), Korrekte tall av T I Larsen (rød linje).

Dropp i 2011 skyldes ifølge Larsen dårligere markedstilgang.

ÅRLIG REKEFANGST: ICES a0618, Råfisklaget (venstre) Korrekte tall av T I Larsen (høyre). Dropp i 2011 skyldes ifølge Larsen dårligere markedstilgang

Derimot publiserte Fiskeribladet lederartikkelen «Fiskeribladet mener: For enkelt å gi oppdretterne skylden alene», den 25. september 2020. Der konkluderer de med at «rekedøden i nord har langt flere årsaker enn hva som hittil har vært oppfatningen».

Videre skriver Fiskeribladet: «Oppdrettsaktivitet, og spesielt utslipp av lusekjemikalier, er blitt brukt som syndepunkt av så vel miljøvernene og lokale kystfiskere. Bildet er likevel langt mer nyansert».

Hvilke andre årsaker er det det Fiskeribladet sikter til? Hvilken kunnskap besitter Fiskeribladet som gir rettferdiggjør deres uttalelser?

Fiskeribladet henviser selv til journalistens artikkelserie, som dessverre er et sammensurium av antagelser basert på feilaktig og manglende kunnskapsgrunnlag.