Iversen burde hatt flere forklaringsfaktorer enn fiskeripolitikken, når han uttaler seg i Fiskeribladet som om regjeringens fiskeripolitikk er i ferd med å ta livet av Loppa kommune. Utviklingen i folketallet i kommunen er uten tvil alarmerende, men årsaken er kanskje ikke så klar som Iversen vil ha det til.

Tor Are Vaskinn, avdelingsleder i Fiskebåt Nord. Foto: Privat

Folketallet i Loppa var på topp i 1960 med 2.706 innbyggere (SSB). I 1990 da kvotereguleringer i kystflåten kom, var innbyggertallet allerede redusert til 1.687 (SSB). I 2004 var innbyggertallet 1.294 (SSB) og nå litt i underkant av 1.000 innbyggere, ifølge kommunens hjemmeside. Dette er lettvint omgang med statistikk fra Iversen og årsaken til befolkningsnedgangen burde hatt flere forklaringsfaktorer enn fiskeripolitikken.

Frem til 1990 var det fritt fiske i kystflåten og det som var hovedsak i fiskeripolitikken før dette, gikk stort sett ut på hvor store subsidiene til flåten skulle være. Stortinget ønsket ikke at subsidieringen skulle fortsette og løsningen var å tilpasse fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget.

Denne kapasitetsreduksjonen skulle næringen selv betale for og først ut var havfiskeflåten. Statsråder fra Ap, Sp, Frp og Høyre, bidro alle til å sikre en utvikling med redusert kapasitet og sterkt forbedret lønnsomhet som formål. Enigheten i Norges Fiskarlag om kvotefordelingen mellom grupper muliggjorde slike ordninger og hindret i stor grad intern kniving i næringa.

Tall fra Fiskeridirektoratet viser at Finnmark og Troms har 36 prosent av fangstverdien av torsk i 2020, andelen for Nordland var 32 prosent og resten av landet 32 prosent. I 2000 hadde Troms og Finnmark 34 prosent av fangstverdien, mens Nordland hadde 31 prosent. Det er altså ikke slik at Nord-Norge taper terreng innen hvitfisknæringen, tvert imot fornyes og investeres det som aldri før både i hav og kystflåten i nord.

Det er den gode utviklingen i økonomien i fiskeriene som har gjort det mulig med en fornying av fiskeflåten. Dette har igjen ført til bedre bekvemmeligheter om bord, tryggere arbeidsplasser med færre ulykker, mulighet for forbedret kvalitet på fisken og en mer miljøvennlig fiskeflåte.

Fiskeflåten har nå blitt så attraktivt at det er ingen grunn for foreldre til å advare de håpefulle mot å bli fisker. Effektiviseringen har vært nødvendig for å gjøre fiskebåten til en moderne, bærekraftig og lønnsom arbeidsplass. Det er vel ingen fiskere som ønsker seg tilbake i tid til mindre effektive fartøy som også bød på lavere lott og betydelig mer hardt manuelt arbeid.

Dersom en sammenligner fiskerinæringen med jordbruket i Finnmark, vil en se at en også i jordbruket har hatt en betydelig nedgang i antall enheter. Ifølge tall fra Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) er antall gårdsbruk i Finnmark redusert med 20 prosent fra 2008 til 2017. Bare fra 2016 til og med 2018 er antall gårdsbruk redusert med 6,7 prosent, til tross for at halvparten av inntektene til bøndene i fylket er tilskudd. Stortingsrepresentant Iversen mener vel ikke at fiskeriene skal subsidieres og/eller underlegges detaljert politisk styring for å opprettholde arbeidsplasser i alle kommuner?

Dessverre er urbanisering en sterk kraft i samfunnet og ungdom fra distriktene trekkes til byene og utdanner seg ofte vekk fra hjemplassen. Dette er en utfordring for samfunnet og for fiskerinæringen som jo fortsatt er en distriktsnæring på kysten. Fiskere og fiskebåteiere er fortsatt en viktig drivkraft i utviklingen av næringsvirksomhet lokalt.

Både ved å ansette folk om bord, levere fisk til fiskebruket, men også ved å bruke penger lokalt. I tillegg er fiskebåteiere ofte entreprenører som tør å satse i andre næringer. Langs kysten er flere notbøterier, oppdrettsselskap, turistanlegg og andre virksomheter startet opp av fiskebåteiere som bruker kapital og kompetanse på å bygge opp arbeidsplasser i andre virksomheter.

Fiskerinæringen har over flere år hatt en positiv utvikling og til tross for den pågående pandemien har næringen klart å opprettholde aktiviteten. Det er trist at landsdelen har politikere som gang på gang går til angrep på næringen som holder store deler av kysten i gang. Det landsdelen trenger er fremsynte politikere som evner å se helheten.

Er Finnmark taperen i fiskeripolitikken – svaret på dette er nei.