Listen er lang: Rømninger, genetisk innblanding, hybrider som oppstår ved krysning mellom anadrom regnbueørret og laks. Lakselus, skottelus, bakterier, dårlig dyrevelferd knyttet til oppholdet i merdene og ved avlusing, infeksjoner. Virus, spredning av mikroplast og avfall spredt til omgivelsene og som bygges opp på sjøbunnen. Forbruket av «rensefisk» er formidabelt, hele 50 millioner rensefisk dør i norske oppdrettsanlegg årlig. Forurensning knyttet til transport kloden rundt er en ikke ubetydelig faktor som må inkluderes i regnestykket. Praksisen skal ikke og kan ikke forsvares, her holder ikke uttrykket «akseptabelt fotavtrykk» vann.
Vanndirektivet legger rammene for forvaltningen av vann. Det er innlemmet i EØS-avtalen og dermed forpliktende også for Norge. Direktivet omfatter alt ferskvann, overflatevann og grunnvann, samt kystvann ut til en nautisk mil utenfor grunnlinje.
Norge er inndelt i 11 vannregionmyndigheter som har ansvar for 16 vannregioner.
Målet er at alle vannforekomster skal ha god kjemisk og økologisk tilstand. Et eget klassifiseringssystem for ulike vanntyper definerer grensene mellom 5 klasser (svært god, god, moderat, dårlig og svært dårlig).
Utgangspunktet for klassifiseringssystemet er naturtilstanden uten menneskelig påvirkning (svært god tilstand). Systemet fastsetter hvor stort avvik fra naturtilstanden som kan aksepteres.
EØS-avtalens rettsakter og norsk lov og rett skal følges og skal hindre feil praksis. Men hvorfor tillates da oppdrettsnæringens praksis? Norge er pålagt å følge 2000/60/EF – Vanndirektivet, noe som formelt ble sanksjonert gjennom norsk lov og rett gjennom Naturmangfoldloven 14. desember 2018.
Det bety at den norske vannforskriften skal tilsvare vanndirektivet, men det gjør den ikke. Vanndirektivet viser til at tiltak som heretter igangsettes og som direkte eller indirekte influerer på kystvannet skal utelukkende forbedre vannmiljøet. Utslipp som pågår skal opphøre eller utfases. Arbeid, forhold eller tiltak som forverrer vannmiljøet skal ikke kunne fortsette, langt mindre igangsettes.
Vannforskriften avspeiler ikke vanndirektivet, snarere tvert imot fordi forskriften på samme måte som direktivet ikke har noen formulering som forbyr myndighetene å godkjenne eller iverksette tiltak som forverrer kvaliteten på kystvannet. Slik regjeringen formulerer seg i vannforskriften er det ikke tatt hensyn til vanndirektivet.
Her tales det i §1 kun om fastsettelse av miljømål uten at det klausuleres at ingen forverring er lovlig. Slik formålsparagrafen er utformet kan det settes grenseverdier som er så høye at selv den verste kloakk kan finne aksept og således godkjennes som lovlig.
Hemmeligheten da er å finne en resipient som er 100 prosent ren.
Når den så etter noe år går ned fra god til dårlig, består trikset i å få miljøvernmyndighetene med på at anlegg flyttes slik at en da 100 prosent ren fjord får «fordelen» av å få anlegget, som så nedsarver fjorden og slik fortsetter det inntil alle fjorder er i dårlig eller svært dårlig tilstand. Begrunnelsen er da enkel nok – nemlig at det vannforskriften forplikter Norge til er «mest mulig helhetlig beskyttelse». Hvis Norge hadde fulgt retningsvalget i vanndirektivet måtte oppdrettsnæringen blir transformert til lukkede anlegg i sjø eller på land.
Jeg oppfordrer alle og enhver til å begrunne noe annet, men henvis til EØS-avtalens rettsakter eller norsk lov og rett i begrunnelsen.
