Det var en tid da en bare kastet søppel på havet. Gamle vaskemaskiner, traktorer, takplater – alt hadde en tendens til å havne på havet. Havet var en uendelig dumpingplass. Det er utenkelig i dag. Nå ser vi skadevirkningene av søpla. Havet er ikke uendelig lenger, men begrenset og sårbart.

Stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes (SV) Foto: Gunnar Lier

Enten det er plasten som blir større og større del av føden til fisken, eller det er CO2-utslipp som varmer og forsurer havet – vi må slutte med alt sammen. Og omlegginga må gjennomføres klokt og fremtidsretta, uten at tiltakene ødelegger samfunnene som lever av havet. Satt på spissen: Det er to ting vi må sikre, havet vi lever av og folka som lever av havet.

Men så er det det med å tenke to tanker samtidig da. Det er ikke så lett. Regjeringa foreslår å avvikle den reduserte CO2-avgifta for fiskeriene, og innføre full CO2-avgift med en liten kompensasjonsordning for å sukre pillen. Med dette overlater de mesteparten av ansvaret over på næringa, som vil tape, spesielt de med lite kapital å brenne.

Andre, med Senterpartiet i spissen, tar i motsatt ende til orde for at fiskeriene skal unntas CO2-avgifta. Slik skal fiskeriene bare fortsette som før, hvor noe fornyer mens det store flertallet fartøy ror på gammel teknologi.

Mellom disse to ytterpunktene ligger svaret. For selvsagt skal fiskeriene bidra. Alle jeg kjenner er enig i at fiskeriene må bli en del av løsninga og framtida, ikke sementeres til gammel teknologi. Og selvsagt skal ikke næringa ta hele kostnaden med dette selv – selvsagt må det være et felles løft.

Vi har dårlig tid til å stanse ødeleggelsene av havets ressurser. Bare én grads økning i gjennomsnittlig havtemperatur, vil kunne få enorme negative effekter på fiskebestandene som har bygd landet. Den temperatursensitive torsken vil for eksempel gå lenger nordover og østover. Ifølge tyske forskere er det spesielt på embryo og gytenivå at artene er mest sensitive til temperaturøkninger. Hva skjer hvis våre viktigste gyteområder svekkes betydelig? Vi har derfor dårlig tid.

Alternativet til høyreregjeringens forslag om å overlate ansvaret til markedet, og Senterpartiets forslag om å stikke hodet i sanden, er å gjøre det SV har tatt til orde for.

Vi vil innføre full CO2-avgift og bruke hele inntekten fra avgiften pluss betydelige offentlige midler til grønn fornying av hele den norske fiskeflåten. Støtte skal gis til prosjekter som enten handler om tilpasninger av fartøy eller nybygg. Støtten skal være innrettet slik at det skal lønne seg for fiskeflåten å fornye seg. Dessuten vil vi etablere en nasjonal infrastruktur for fornybar energi langs kysten.

På denne måten kan vi etablere en flåte som kan skilte med nullutslipps høsting av havet. Bare tenk hvilket betydelig salgsargument det ville vært i møte med stadig mer kresne kunder rundt om i verden. Torsk, reker eller sild fanget uten utslipp vil kunne forvente betydelig bedre priser i markedet.

Og ettersom vi vet at det er norske verft som ligger i front internasjonalt med å utvikle teknologien for nullutslipps fiskefartøy, ligger det også betydelige industrielle muligheter for landet også. Fartøyene vil i større grad bli bygget her.

Overgangsfasen kommer selvsagt til å koste fellesskapet en hel del. Den kostnaden må vi være villig til å ta. Det er både å investere i en framtidsretta fiskerinæring, verftsindustri og eksportmuligheter for både nullutslipps fisk og fartøy.

SV er sterkt kritisk til regjeringens forslag om å velte kostnaden for omlegginga over på næringen alene. En ordning på kun 255 millioner, som vil gå ned til 51 millioner i løpet av fem år. Og vi er sterkt kritisk til de som mener vi bare lager et unntak og fortsetter som før. Ingen av delene tjener hav og folk.

Norge er havlandet nummer én. I en tid hvor havet ødelegges skal vi være de første til å finne løsningene for både tar vare på ressursene og verdiskapingen.