Fiskeriorganisasjonene har ved flere anledninger uttalt at de ønsker flere kvinnelige fiskere og flere kvinner inn i styre og stell. Hvorfor har vi da ikke flere kvinnelige fiskere og flere kvinner i styre og stell?

Hvor langt er det mellom liv og lære?

Mål om 8 prosent

Andelen kvinner i fiskerinæringa har i lang tid vært tema både blant politikere og i næringa. I 2007 la flere av organisasjonene i sjømatnæringen fram et forslag til «Handlingsplan for økt kvinneandel i marin sektor». Det ble blant annet satt mål om å øke andel kvinnelige fiskere fra 2,6 prosent til 8 prosent i 2020.

I 2020 var 3,7 prosent av fiskerne kvinner.

– Det er for få kvinner i fiskerinæringen, sa fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen i mars i år, og ga Nofima i oppdrag å foreslå tiltak som kan bedre likestillingen.

Nofimas rapport er under ferdigstillelse, hvor undertegnede har deltatt i referansegruppen og i styringsgruppen for rapporten.

Eirin Roaldsen, daglig leder i K. Roaldsen Fiskebåtrederi. Foto: Privat
Janita Arhaug, tidligere fisker og nå prosjektleder fiskeri i NCE Blue Legasea. Foto: Fridgeir Walderhaug

Høna og egget

Det er nok opptil flere forklaringer og argumenter for sammensetning av ulike utvalg og styrende organer i næringa sine organisasjoner generelt. I sosiale medier har vi den siste uka blant annet sett argumenter som går i retning av at kvinner i for liten grad deltar aktivt i Fiskarlagets lokallag.

I så fall må vi både spørre hvorfor kvinnelige fiskere ikke deltar i større grad på slike arenaer, og om de da ikke bygger tilstrekkelig/riktig kompetanse for andre verv i organisasjonene.

Vi har også forstått det slik at når det gjelder valg av medlemmer til ulike verv, så er det ofte et «krav» at disse allerede har andre tillitsverv i organisasjonene, og igjen at mangelen på kvinnelige medlemmer i styrer og utvalg skyldes en slags «følgefeil». Eller høna-og-egget-situasjon. Spørsmålet er like fullt: Hvorfor er det ikke flere kvinnelige medlemmer i styrende organer og utvalg?

Overrepresentasjon vs. mangfold

Fiskerinæringa er mannsdominert. Når styrer og utvalg i næringas organisasjoner skal gjenspeile medlemsmassen, er det selvfølgelig ikke uventet at disse domineres av menn.

Det kan lett argumenteres for at det vil være overrepresentasjon om regelen om minimum 40 prosent av begge kjønn skulle iverksettes i næringa sine organisasjoner.

De fleste av oss er likevel tilhengere av at mindre befolkningstette områder skal overrepresenteres på Stortinget på bekostning av for eksempel representanter fra Oslo. For vi føler oss ikke sikre på at rekkevidden av å stå igjen på kaia når siste ferge for dagen har gått, forstås av dem som drikker sin daglige kaffe latte på Grünerløkka.

Hvem har ansvaret?

For å ivareta bredden i grupperinger, gjør man nettopp det, kvoterer eller setter regler for representasjon. Slik sørger vi for at mangfoldet blir gjenspeilet og forhåpentlig ivaretatt på en måte som fellesskapet er tjent med.

Styrer og utvalg bør settes sammen ut fra et mål om at medlemmene skal komplettere hverandre, og videre at de skal gjenspeile mer av mangfoldet i gruppa. Det kan i denne sammenheng nevnes at Gro Harlem Brundtland i 1974 ble kvotert til sin første ministerpost, av en da nokså progressiv statsminister Bratteli med klart mål om minimum tre kvinner i sin regjering.

Fiskeriorganisasjonene har sirlige oppsett på representasjon med tanke på geografi og fartøygruppe. Supert! Men hva med kjønn? Og hvem sitt ansvar er det å sørge for at kvinner i næringa også får være med å forme framtida både for organisasjonene og for næringa? Ei framtid de både har rett til, og ønske om, å være en del av!

Når vennlig og repeterende ikke virker

Norges Fiskarlag fikk sist uke kritikk for å utelate damene. 17. juni uttalte de i et svar på Fiskeribladets kritikk blant annet at:

«Kvinnekritikken mot Fiskarlaget er legitim, men ingenting er endret siden sist gang vi ble kritisert.».

Det er sakens kjerne. Poenget er nettopp at fiskeriorganisasjonene uttaler både at de ønsker flere kvinner og at de skal gjøre noe, men at dette ikke gjenspeiles i styrende organer og utvalg.

Tidsskille anno 2021 – Jeg leter ikke. Jeg finner!

15. juni markerte etter sigende et tidsskille for Norges Fiskarlag. Det var en gyllen anledning til å vise at Fiskarlaget mener alvor, og omsette festtalene om kvinner til handling.

Oppfordringen vår er krystallklar: Inkludér kvinner i mannskapet som skal stake ut kursen fra fortiden og inn i fremtiden.

Vi er overbeviste om at de finner kompetente og engasjerte kvinner i egen medlemsmasse. Og for øvrig – dette er en oppfordring til alle organisasjonene i næringa! For å bruke det samme sitatet som fiskeriorganisasjonene selv brukte da de la fram sin handlingsplan for økt kvinneandel i marin sektor i 2007: «Jeg leter ikke. Jeg finner».

Vi adresserer problemstillingen vi har beskrevet til «alle» organisasjonene i næringa.

Til alle kvinner som vil være en del av fiskerinæringa, og dere menn som vil ha oss med: For all del ikke gi opp!