Det opplyser Havforskningsinstituttet om på sine hjemmesider.

Vidar Wennevik sier årsaken trolig er gode beitemuligheter i Norskehavet.

Wennevik er en av forskerne bak en stor studie som har analysert 10 000 tråltrekk for å lære mer om hvor laksen er i de første månedene i havet. Dette omfatter alle trålfangster av laks registrert siden 1995 av Havforskningsinstituttet og andre institusjoner i Skottland, Irland, Færøyene og Russland.

- Vet lite

– Etter at laksesmolten har vandret ut fra elva, ut gjennom fjorden og når havet, vet vi lite om hva som skjer med den. Det vi vet er at få kommer tilbake til elva som voksen laks. De aller fleste dør i havet og vi tror at dødeligheten er størst det første året, mens fisken er i det såkalte postsmoltstadiet. Vi ser også at dødeligheten kan variere mye mellom elver og regioner, og mellom år, sier Wennevik til Havforskningsinstituttet.

For å forstå årsakene til variasjonen i dødelighet er det viktig å vite hvor postsmolten vandrer i havet.

Viktig faktor

– Hvis vi vet hvor de er, kan vi kombinere denne kunnskapen med annen kunnskap om forholdene i havet, slik som temperatur og havstrømmer, og fordelingen av andre fiskearter som kan spise postsmolt. Vi tror også at tilgangen på byttedyr for postmolten er en viktig faktor. Postsmolt som har rikelig tilgang på føde vokser fort, og blir dermed mindre utsatt for predasjon fra større fisk.

Imidlertid er det relativt få av den norske laksen som finner veiene til møteplassene til den europeiske postsmolten.

– De genetiske analysene viste også at det var færre norsk laks i disse områdene enn vi forventet basert på beregninger av smoltproduksjonen, noe som kan tyde på at postsmolt fra norske elver beveger seg nordover nærmere kysten før den trekker vestover ut i havet, sier Wennevik.