I 2020 kom Riksrevisjonen med en rapport om kvotesystemet i fiskeripolitikken i perioden 2004 – 2018. Det er en knusende dom; rett nok sier rapporten at økonomien i fiskeflåten er blitt bedre, men på viktige områder går karakteristikken fra alvorlig og kritikkverdig til sterkt kritikkverdig.
I kortform sier rapporten egentlig at kvotepolitikken ikke har tjent landets nasjonale interesser som allmenningens tilgang til ressursene, den har gitt store utfordringer for den minste kystflåten, den har redusert aktivitet i fiskeriavhengige kommuner og gitt negative konsekvenser for kystsamfunn.
Denne rapporten ble utarbeidet før den dramatiske omveltinga i den geopolitiske situasjonen gjennom Russlands aggresjon mot et sjølstendig Ukraina. Flere og flere hevder nå at bosetning langs kysten er det viktigste enkelttiltaket for norsk suverenitetshevdelse i tida framover.
Jeg mener derfor at det er god grunn til å si at Riksrevisjonens rapport underbygger at kvotepolitikken også er et viktig område for overordnede nasjonale strategiske interesser: Det må bo folk i husan
Tynn fiskesuppe
Som en følge av Riksrevisjonens rapport, framla regjeringa tidligere i år Kvotemelding 2.0. Den ble lansert med brask og bram som en viktig omfordeling av kvoter, og media slukte for en stor del lineagnet rått.
Det var imidlertid minimale endringer som ble foreslått og en av en samlet ikke-borgerlig opposisjon ble dette karakterisert som «tynn fiskesuppe», «musa som fødte et berg» og «å kaste blå hår i auan på folk».
Blant annet har Rasmus Hansson fra MDG, Torgeir Fylkesnes fra SV, Geir Jørgensen fra Rødt og Irene Ojala fra Pasientfokus hatt tydelige innlegg for kystfiskernes sak. De store innen fiskerinæringen, konsernene og trålerselskapene, har ropt høyt om hvor skadelig denne lille omfordelinga ville bli. Ropene har dreid seg om forutsigbarhet, men det egentlige innholdet har vært at alt burde være som det har vært.
Jeg mener at kvotepolitikken er et av de viktigste politiske spørsmål på lang tid for alle, absolutt alle, i nord. Etter «knaillharde» forhandlinger mellom de politiske partiene i Næringskomiteen på Stortinget er resultatene av disse nylig offentliggjort. Regjeringa, det vil si Ap og Sp, inngår enighet med H, Frp, V og Krf om utforminga av kvotepolitikken nesten helt i tråd med den framlagte meldinga.
I Dagsnytt 18 forsvarte Aps Runar Sjåstad fra Finnmark dette med at det var viktig å få fram et bredt og stabilt kompromiss, sjøl om han personlig gjerne skulle sett en større kvoteandel til kystfiskerne (for første gang kom det i media en innrømmelse om at dette var ei svært beskjeden omfordeling).
Torgeir Fylkesnes fra SV framholdt at regjeringa kunne fått en like stabil og forutsigbar kvotepolitikk dersom de heller hadde samarbeidet «andre veien» og at ei slik enighet i langt større grad ville svare på Riksrevisjonens anmerkinger.
Hørte på de store
Jeg mener at innslaget i Dagsnytt18 til fulle viser at Ap (og kanskje Sp) ønsker å ri minst tre hester samtidig. På den ene hesten saler de opp for å ikke miste popularitet i nord, på den andre hesten saler de opp for å ikke utfordre de store økonomiske interessene innen fiskeriene, og på den tredje hesten saler de opp for å være lojal mot den sentrale partilinja.
Å ri to hester samtidig, er svært krevende; å ri tre hester tror jeg er nærmest umulig. Jeg tror ikke et øyeblikk på at det foreliggende «kompromiss» er et resultat av «knaillharde forhandlinger» i Næringskomiteen. Det er en ønsket politikk fra regjeringa og de har i politikken valgt å høre mest på havfiskeflåten og de store innen fiskerinæringa. Sånn sett tror jeg ropene fra «de store» har vært vellykket; politikken fortsetter omtrent som før.
Resultatet av denne politikken kan vise seg å bli svært skadelig for mange fiskere langs kysten. Når omfordelinga uteblir og når kvotene reduseres dramatisk på grunn av små bestander (kanskje det har noe å gjøre med at trålerne har sopt opp småfisk der de ferdes?) så er det nok mange kystfiskere og fiskesamfunn langs kysten som kommer til å gå utfordrende tider i møte, for å si det mildt.
Jeg har sjøl arbeidet både innen næringsliv og offentlige eide virksomheter, hvor revisorer «hang som ei klegg» over skuldra vår og kontrollerte at vi gjorde saker og ting riktig. Dersom vi valgte å neglisjere deres analyser så var vi virkelig ille ute å kjøre, og revisor så alltid til at vi virkelig styrte virksomheten i tråd med deres anmerking. Hvis ikke så ville generalforsamlinga i virksomhetene bli gjort tydelig oppmerksom på det.
Ikke smertefritt
Jeg har forstått det slik at Riksrevisjonen ikke har en slik oppfølgingsfunksjon; de leverer en rapport og er så ferdig med det. I et «vanlig» system tror jeg imidlertid at revisor ville sagt at regjeringens tiltak på langt nær svarer på deres anmerkinger og innsigelser.
Men i politikken, som i næringslivet, er det også en slags «generalforsamling» hvor «eierne», i dette tilfellet allmenningen eller folket, kan ta affære og ta revisjonsrapportene på alvor. Det kalles det for valg, sjøl om det akkurat nå er ei stund til neste gang.
I mellomtida tror jeg ikke regjeringa skal gjøre regning med at iverksettelsen av «den nye kvotepolitikken» vil gå helt smertefritt for seg. Kan hende de vil gå på noen undervannsskjær når de nå må møte bølgene langs kysten, akkurat på samme måte som de nylig måtte endre jordbrukspolitikken etter massivt press fra matjordas grasrot?
